^{(The post is about a Norwegian author who was born in Morocco. He has written and translated poems from Arabic, and is the author of a big, erudite dissertation on Arabic culture and literature.)}

Elarbi El Maabdi er en norsk forfatter. Han er født i 1948 og kom til Norge i 1972. Han har gitt ut flere bøker, blant dem Arabisk litteratur- og kulturhistorie på El Språk Forlag i 2013 og Lengselen skjelver på Giutbok.no i 2024.

Lengselen skjelver er en diktsamling på over 200 sider med nokså tett skrift. Det er utpreget sentrallyrikk som handler om dikterens følelser i møter med naturen og hans nye hjemland, og minner fra Marokko.

På side 111 begynner avdelingen “Fremmedarbeider”, som gir et nokså mørkt bilde av den første tiden i Norge:

jeg ble foraktet, utfryst og forlatt
hatsabler gjennomboret hjertet mitt
rasistene brukte makt mot sjelen

Forfatteren, som hevder at han er selvlært i norsk språk, har skaffet seg enorme kunnskaper om språket. De poetiske bildene han bruker, stammer fra både norsk og marokkansk natur, ofte i samme diktet.

Diktsamlingen bærer preg av at den i liten grad har vært utviklet med støtte fra et forlag, Giutbok skriver da også at “Prosjektet publiseres på oppdrag fra Maabdi El Maabdi.”

Møtet med naturen, erindringer fra hjemlandet og hans egen skriveaktivitet hjelper ham gjennom livet i Norge:

diktet vekker sovende eventyr og erindringer
demper ballader av diskrimineringer
hyrdesangen gjaller med hjertetrommer
i regnbuefarger tungsinn foretrekker
gleden reflekterer under glimt av håp
forvirringer vokser, jeg tråkker på avindilden
fremmedhatet blekner rundt skyggen min
grandiositeten slukner under føttene
[ . . . ]
munnen er målbundet, tungen er knust
jeg snakker ikke, tenker ikke som andre
synger ikke utenlandske sanger
solkraften suger istappenes tårer
fossen parfymerer den fremmedes fabler
stormen kysser åkerrygger
skyver skyer, kjæler havbølger

Elarbi skriver her kanskje at han er “den fremmede”, at han ikke blir forstått i Norge, men at skrivingen hans og møtet med storslagen natur både i Marokko og Norge bringer glede inn i hans liv. Mange av diktene er mye vanskeligere å forstå enn dette.

Arabisk litteratur- og kulturhistorie innledes med takk til lærere, Gjøvik kommune, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, og Folkeakademiet H/O, med flere. Verket er på over 700 sider og tar for seg kulturhistorien helt fra før-islamsk tid fram til 2013.  En historie som i Norge er lite kjent, blir lagt fram her. Arabernes opprinnelse blir drøftet og islams opprinnelse satt i kontekst. Den arabiske middelalderen som la fundamentet for de intellektuelle framskritt i Europa fra seinmiddelalderen blir drøftet, og det fins 300 sider om moderne arabisk skjønnlitteratur. (Denne leseren har ikke kommet gjennom alt ennå, det går langsomt å lese om forfattere man ikke har hørt om før, og språket er ikke helt enkelt.) Forfatterne omtales en og en som i et leksikon; de er ordnet etter nasjonalitet. Det er tatt med et kortere eller lengre sitat fra hver forfatterns bøker, slik at boka et stykke på vei kan ses på som en antologi. De mange sitatene fra arabiskspråklige forfattere og tenkere er tankevekkende og inspirerende.

Når man gir ut bøker på små forlag, eller til og med på eget forlag, er det ikke lett å finne mange lesere dersom man ikke er kjent fra tv eller sosiale medier. Og når man skriver om en kultur som står langt unna den som majoriteten i Norge oppfatter som sin egen, blir det selvfølgelig ikke lettere. Det er viktig å lese verstselgere, synes jeg.

^{These two books contain texts written down by the linguist Wilhem Bleek, as told by san people of the Kalahari desert. “Verden banker” is a translation of some of the texts by the author Erling Kittelsen}

Wilhelm Bleek og Lucy Lloyd: står som forfattere av tekstsamlingen Specimens of bushman folklore, utgitt i 1911. Jeg fant ikke denne boka i Bokhylla.no og heller ikke på bibsok.no. Så det er ikke sikkert at det fins noe eksemplar av den i Norge, men etter sigende kunne man med tilstrekkelig flaks få tak i et eksemplar i Johannesburg for 15 000 rand.

Wilhelm Bleek var en lingvist som ble interessert i san-folkenes kultur; han fikk tillatelse til å hente sine informanter ut av et fengsel i Cape Town slik at de kunne fortelle sitt folks historier for ham. Etter hans død ble notatene hans gjennomgått av familiemedlemmer, og et utvalg ble trykt i den nevnte boka. Erling Kittelsen skriver at han leste den på 1970-tallet, og at han fornyet lånet gjennom minst tretti år, siden dette var “ei bok nesten ingen låner”. Han skriver ikke hvilket bibliotek han lånte den fra.

Senere har det flere ganger blitt utgitt utvalg av tekstene på engelsk. Vi er også så heldige å ha ei norsk bok: Verden banker, ved Erling Kittelsen og Roger Avenstrup, som inneholder oversettelser av et lite utvalg av tekstene. Den ble utgitt av Aschehoug i 2013. Opplysningene om Bleek er hentet fra forordet og etterordet der.

Her er begynnelsen på to av tekstene i Verden banker:

“Vi må ikke se på månen når vi skyter vilt. Vi frykter Månens skinn. Mødrene vår pleide å fortelle at Månen ikke er god hvis vi ser på den.

Ser vi på Månen etter å ha skutt vilt, vil rovdyr spise viltet mens det er døende. Månens vann får det til å leve. Mødrene våre pleide å fortelle oss at Månens vann som vi ser på busker, likner flytende honning. Det er det som faller på viltet og avkjøler giften, viltet står opp, det går videre og viser ingen tegn på forgiftning”.

Det virker som om teksten handler om jakt, og om månen som en naturkraft som innvirker på liv og død for både dyr og mannesker. Det ser ut som om dogga på buskene er produsert av månen og har livgivende kraft; for stammene i det tørre Kalahari er dette kanskje en nærliggende tanke.

“Kagara som var av det tidlige folket, gikk for å hente sin yngre søster, han gikk for å ta henne bort fra Haunu, den snørrete regnmagikeren, ta henne hjem til foreldrene sine. Haunu løp etter sin svigerbror og passerte han i en bakke. Skyer kom, skyer som ikke var pene, skyer kom og gikk. Kagara sa til søstera: Du må fortsette å gå!”

Det ser ut til at fortellingen handler om at Kagara redder sin søster fra en ektemann som misbruker henne. De to mennene begynner å slåss med lyn som de er i stand til å produsere selv, og Kagara seirer; for vår virkelighetsforståelse er han en superhelt. Scenene og kampmetodene er veldig uvante, siden de tydeligvis er hentet fra sanfolkenes arsenal av myter og ideer om slåsskamp, liv og død.

Boka gir et inntrykk av san-folkenes kultur slik den var for hundre år siden. Erling Kittelsen har gjort et imponerende arbeid her, som med andre bøker han har oversatt og gitt ut. I likhet med mange andre interessante bøker oppdaget jeg den da jeg gjennomgikk hylla for kasserte bøker på et lokalt folkebibliotek.