Vår venn og åndelige veileder Mullah Nasruddin likte seg best hjemme i landsbyen sin der hverdagslivet utspant seg i kafeen, på jordene og langs landeveien. De beste vennene hans bodde jo der, og han visste råd for alle situasjoner som kunne oppstå. Men det forekom at han måtte reise til fremmede plasser i ulike viktige ærender. En kald vinterdag kom han til en slik by, og satte kursen mot vertshuset. Men da han var nesten framme, møtte han en sint hund som bjeffet mot ham og oppførte seg truende. Derfor bøyde han seg for å plukke opp en stein for å kaste på hunden og jage den. Men han klarte ikke å få steinen løs, for den var frosset fast til marka.
-For en merkelig by! sa Mullah Nasruddin. -De binder steinene og lar hundene gå løs.