_{(From Klara and the Sun, the novel by Ishiguro. Klara is in McBain’s shed at sunset, looking at the sun’s reflection in seven glasses)}

Fra Kazuo Ishiguros roman Klara og Solen. (Fra del 5. Klara har gått ned til skuret til McBain rett før solnedgang. Veggen mangler, slik at solstrålene kan skinne inn i skuret. Klaras observasjon:)

[…]  det var stilt opp flere rektangulære glassruter opp mot veggen, den ene foran den andre […]  Inni glassrektanglene – som så ut til å være sju stykker, og som stod tett sammen og nesten helt loddrett – kunne jeg se Solens kveldsanikt […]Nå stod jeg foran glassrutene og så ned på dem [. . .] når jeg gransket Solens ansikt mer inngående i det ytterste rektangelet begynte jeg å forstå at jeg ikke kikket på et enkeltstående speilbilde, men at det faktisk fantes en litt annerledes versjon av Solens ansikt på hver av glassoverflatene, og at det som jeg i begynnelsen forsto som et enhetlig bilde, faktisk var sju separate bilder oppå hverandre, ettersom blikket mitt trengte gjennom alle de sju rutene. Selv om Solens ansikt i det fremste glassruten var avvisende og reservert, og kanskje ennå mer uvennlig i ruta under, ble det i de to neste nivående mykere og vennligere. Det var tre glassruter til bak disse igjen, og til tross for at det var vanskelig å se særlig mye av dem ettersom de lå så langt bak, kunne jeg ikke la være å legge merke til at disse ansiktene virket morsomme og vennlige. Hvordan det nå var med dette, og uansett hvordan bildene så ut på de enkelte glassrutene, så jeg dem som ett samlet bilde som viste et enkelt ansikt som viste en mengde konturer og følelser.

Da lærte vi kanskje litt av Ishiguro om å observere det som ligger under overflaten.