^{Mullah Nasruddin, the Afghan folk hero, is visiting a cafe with a friend. They are about to share a glass of milk}

Hele dagen hadde Mullah Nasruddin, vårt muntrasjonsråd og åndelige veileder, og hans kamerat, som vi ikke kjenner navnet på, vandret den støvete veien mellom mullahens landsby og nabolandsbyen. Litt ut på ettermiddagen, men før varmen gjorde det minste tegn til å avta, kom de til en enkel, sliten kafe som lå innbydende og fristende ved en sving i veien. De to mennene lette i lommene sine og oppdaget at de hadde akkurat mange nok småmynter til at de kunne kjøpe et glass melk på deling.

Den lubne serveringsdamen kom med melkeglasset til dem og fikk småpengene. Jeg vet ikke hvorfor de ikke spurte om et ekstra tomt glass slik at de kunne dele, men det er mulig at de ikke tenkte på det. Det er også mulig at det nedlatende blikket hun sendte dem, føltes en smule ydmykende.

Men det står fast at kameraten til Nasruddin grep ned i lommene sine en gang til, og der fant han en liten pose med sukker. “Nasruddin”, sa han. “Du kan få drikke din halvpart av melken først. Jeg vil gjerne søte min halvpart med litt sukker som jeg fant akkurat nå.” “For all del”, svarte Nasruddin, “du kan helle oppi sukkeret med en gang. Jeg liker godt melk som er litt søt.”

Imidlertid avslo kameraten forslaget, til Nasruddins skuffelse. Han tok derfor ordet en gang til: “Vel, i så fall ønsker jeg å drikke min halvpart av denne friske melka med salt”, sa han og grep saltkaret som sto på bordet.

Den gamle mannen som fortalte meg dette for lenge siden, hadde selv vært gjest på kafeen og hørt hva de to sa. Han fortalte meg ikke hvordan episoden endte, men det var kanskje ikke det viktigste. Jeg vet ikke om disse to fortsatt er venner.