Sigurd Mathiesen debuterte med novellesamlinga “Unge sjæle” i 1903. Den fikk gode kritikker og vakte stor interesse hos litteraturkritikerne og hos andre forfattere. Mathiesen fortsatte å skrive bøker, men ble etterhvert oversett og nesten glemt. Edvard Beyer spanderer bare noen få linjer om ham i sin litteraturhistorie. Professor Knut Brynhildvoll regner ham som en stor og viktig forfatter og har forsøkt å gjenoppvekke interessen for ham. Unge sjæle ble gitt ut på nytt av Solum Bokvennen i 2010, og den var på salg der i 2025.

Brynhildvoll skriver med mange lange ord at de fleste lesere av skjønnlitteratur på den tiden var interessert i andre, mer jordnære temaer og fortellinger enn slike Mathiesen debuterte med. Falkberget, Duun, Undset og mange andre skrev på denne tiden realistiske fortellinger av folk som leserne lett kunne identifisere seg med, i miljøer som leserne kjente igjen og kunne interessere seg for. Dette gjelder etter hvert også Hamsun.

Unge sjæle handler derimot om det uforståelige og uforklarlige, om død, sinnslidelse, psykisk makt og illevarslende drømmer. Sammenliknet med Hamsuns Sult er Mathiesen mer opprørsk og kunstnerisk mer radikal.

I en av fortellingene blir hovedpersonen plaget av sin avdøde far. En fortelling ser ut til å handle om en lege som i narkorus mister evnen til å skille drøm og virkelighet. Mathiesen er opptatt av at noen mennesker besitter psykiske krefter som gjør dem i stand til å få makt over andre. I en fortelling dreper en femtenåring tre litt yngre gutter og seg selv, samtidig som hans psykiske krefter og selvmords-eksempelet driver fortelleren til å begå selvmord med den samme kniven. Det er tilværelsens nattside vi leser om her.

Fortellingene er fascinerende, drevent bygd opp og godt skrevet. De falt altså til jorden den gangen de først ble utgitt. Kanskje fortellingene vil ha større sjanse i dag hvis de blir bedre kjent, siden liknende personer og hendelser forekommer mye hyppigere i underholdningsindustrien nå.