^{This is an entertaining novel, published in 1946, about a young Norwegian woman and heroine who is working as an air stewardess.}

Romanen Ut i det blå av Ulla Meyer kom ut i 1946. Meyer hadde da allerede skrevet de to sakprosabøkene Norske kvinner og Norske mødre, som kom i 1943 og 1945. Dette er journalistiske arbeider, ikke vitenskapelige, men de har vært en del brukt og omtalt senere. De må ha vært nyttige bøker. Det må ha progressivt på på 1940-tallet å holde fram kvinners innsats og å påpeke at mor kanskje har en del av æren for at en mann blir berømt.

Romanen Ut i det blå kan ha solgt godt i 1946, men ser ut til å være glemt nå. Ifølge bibsok fins den bare på tre bibliotek, og den figurerer ikke på Bokelskere.no.

Det er 700 søkere til 14 ledige stillinger som airstewardess, og vår heltinne Christella With får en av dem. Fordi hun snakker fransk, debuterer hun på flyruten Fornebu – Zürich – Marseille. Flyet tar rundt 20 passasjerer, det er mellomlandinger i hvert fall i Gøteborg og København, og jobben som flyvertinne innebar å “bli kjent med passasjerene og sørge for at de hadde det bra.” Alle drikkepenger og invitasjoner må avvises. Flyturen har nok tatt en hel dag.

Før Christella kan begynne i jobben, får hun et kurs: “Jeg skal pugge kunsten å omgås sjøsyke pasienter og skrikende spebarn. Jeg skal lære hvorledes man serverer en fristende kold lunsj for en morgengretten direktør og orientere en full cabin om flyets posisjon: Ser de der, mine damer og herrer; rett under oss har vi det berømte slottet i Schwerin, omgitt av alle de små vannene, der bort i skjæringen har dere Mont Blanc, første gang besteget i 1786.” Dessuten trener hun på “alleslags tyske, engelske og franske uttrykk som kunne tenkes å bli brukt ombord, og samtidig lærte hun seg i smug de enkleste og aller mest alminnelige vendingene på spansk og italiensk.”

Det må ha vært både krevende og glamorøst å jobbe som airstewardess i passasjerflygningens barndom i 1946.

Vår heltinne klarer jobben fint, og en flystyrt gjør henne berømt, I avisoverskriftene heter det: “Christella With redder to amerikanske barn fra nedstyrtet fly. Den norske airstewardessen viste eksemplarisk kaldblodighet og tapperhet.” Slik var det i 1946; leserne må innprentes at denne flyvertinnen var norsk.

Handlingen i romanen er relativt komplisert. Crewet og andre unge menn er inne i handlingen, en onkel fra Amerika dukker opp, og Christella har en lillesøster som “kunne bli alle tiders oomph girl hvis hun bare gad.” I avslutningen er alle floker blitt løst og de som passer sammen har fått hverandre.  Romanen er fri for bolignød og rasjonering, noe som må ha vært avslappende i 1946. Angst, mobbing, våpenbruk, flykapring, sovevoldtekter og kjønnsinkongruens er også langt borte fra romanens handling og tematikk; vi er i en annen tidsepoke enn vår egen.

Christella opplever å fly til Amerika (dvs USA) som passasjer. På denne turen trenger hun å slappe av og slå i hjel noe tid: “Hun fant fram et par blader og en bok. Ikke videre highbrow, konstaterte hun, men undertiden akkurat det en trenger, hva enn den spissnesete moderne snusfornuft sier!” Kløften mellom seriøs litteratur og underholdningslitteratur var bredere i 1946 enn den er i dag, så her har forfatteren grepet sjansen til å framheve verdien av bøker som likner den hun har skrevet selv. Og for bokleserne har det garantert vært hyggelig å få vite at den berømte, glamorøse heltinnen har en litterær smak som likner deres egen.

La oss minnes Ulla Meyer og hennes heltinner.

Sigurd Mathiesen debuterte med novellesamlinga “Unge sjæle” i 1903. Den fikk gode kritikker og vakte stor interesse hos litteraturkritikerne og hos andre forfattere. Mathiesen fortsatte å skrive bøker, men ble etterhvert oversett og nesten glemt. Edvard Beyer spanderer bare noen få linjer om ham i sin litteraturhistorie. Professor Knut Brynhildvoll regner ham som en stor og viktig forfatter og har forsøkt å gjenoppvekke interessen for ham. Unge sjæle ble gitt ut på nytt av Solum Bokvennen i 2010, og den var på salg der i 2025.

Brynhildvoll skriver med mange lange ord at de fleste lesere av skjønnlitteratur på den tiden var interessert i andre, mer jordnære temaer og fortellinger enn slike Mathiesen debuterte med. Falkberget, Duun, Undset og mange andre skrev på denne tiden realistiske fortellinger av folk som leserne lett kunne identifisere seg med, i miljøer som leserne kjente igjen og kunne interessere seg for. Dette gjelder etter hvert også Hamsun.

Unge sjæle handler derimot om det uforståelige og uforklarlige, om død, sinnslidelse, psykisk makt og illevarslende drømmer. Sammenliknet med Hamsuns Sult er Mathiesen mer opprørsk og kunstnerisk mer radikal.

I en av fortellingene blir hovedpersonen plaget av sin avdøde far. En fortelling ser ut til å handle om en lege som i narkorus mister evnen til å skille drøm og virkelighet. Mathiesen er opptatt av at noen mennesker besitter psykiske krefter som gjør dem i stand til å få makt over andre. I en fortelling dreper en femtenåring tre litt yngre gutter og seg selv, samtidig som hans psykiske krefter og selvmords-eksempelet driver fortelleren til å begå selvmord med den samme kniven. Det er tilværelsens nattside vi leser om her.

Fortellingene er fascinerende, drevent bygd opp og godt skrevet. De falt altså til jorden den gangen de først ble utgitt. Kanskje fortellingene vil ha større sjanse i dag hvis de blir bedre kjent, siden liknende personer og hendelser forekommer mye hyppigere i underholdningsindustrien nå.

^{A short presentation of lyric and literary work by eight young persons, published in 1995.}

Dette er en bok som kom ut på forlaget Avvik i 1995. Den er skrevet og illustrert av Kristoffer, Alexander, Henrik, Tord, Line, Tore, Håkon og Yngvild. Den har et ISBN-nummer, og den fins på Depotbiblioteket og i biblioteket på NTNU. Den kan leses på bokhylla.no. Den kaotiske brukthandelen i Tromsø hadde et eksemplar.

Boka ble utgitt av forlaget Avvik, som det ikke er lett å finne spor etter på internett.

Boka inneholder mange godbiter. Snøkrystallene protesterer mot en person som skygger for sola. En fløyte er fylt med sement. Kjærligheten er århundrenes største forretningside fra firmaet Dataplast. En forfatter ber om å slippe spørsmål om “koffør” fra en som vil følge henne. Kyllingen på grillbaren framfører en resignert blues. Skolepulten er et fengsel på en kvadratmeter. Brødristeren er å foretrekke framfor tv-en. En liten blå prinsesse møter en snill drage i en tunnell. Verdenshistorien forstås som Noenmannsland sin erobring av Ingenmannsland. Innvandrere fra det ytre rom ønskes velkommen til matbordet. En blyantspisser er et effektivt våpen mot blyanter. Historielæreren har fastlåste synspunkter på hekser og heksebrenning. Og det er mer, så takk til brukthandelen som flommer over av verstselgere.

En anmelder i Norges beste kulturavis besværet seg nylig over at det nesten ikke fins virkelig interessante forfattere yngre enn 50 år. Kanskje litt av forklaringen er at ungdom som har noe på hjertet ikke nødvendigvis bruker romanen som uttrykksform.

^{A little book by the Swedish scientist Gunnar Myrdal, written in his old age about the famous work “An American Dilemma”.}

Gunnar Myrdal (1898–1987) var en svensk samfunnsforsker og politiker. Boka “Historien om An American dilemma” (An American Dilemma Revisited) kom i 1987. Avhandlingen An American Dilemma hadde kommet i 1944; den gransker relasjonene mellom folk med europeisk og afrikansk opphav i USA, såkalt “svarte” og “hvite”, og har vært meget innflytelsesrik. I denne lille boka fra 1987 forteller han om arbeidet med avhandlingen, han gjennomgår rasediskrimineringens historie i USA, og vurderer noen av sine egne funn og prognoser fra avhandlingen. Det at denne boka ble gitt ut etter nesten 40 år, sier en del om hvilken betydning avhandlingen har hatt for samfunnsforskningen og for USA, og sikkert også for Myrdal selv. Han døde før han rakk å se den trykt.

Som ung samfunnsforsker var Myrdal blitt invitert av Carnegie Corporation i New York til å foreta en omfattende undersøkelse om det som ble kalt “Negro Problem”, altså den rystende brutale rasediskrimineringen i USA, som fremdeles foregikk for fullt i sørstatene. Nå som styresmaktene i USA prøver å viske ut erindringene om denne siden av landets fortid, er det et poeng i å holde fram Myrdal og hans verk.

 “I vilket annat land som helst utom USA kunde en utlänning som var inbjuden att utforska ett så känsligt ämna ha väntat sig att bli bojkottad”, skriver han og roser dermed den velviljen han ble møtt med hos amerikanske forskere, politikere, avisredaktører og andre. Dette er imponerende; en slik vidsynthet ville ikke USA ha vist i dag.

Myrdals oppfatning er at samfunnsvitenskapen ikke kan være objektiv i betydningen verdifri, og samfunnsforskeren må derfor klargjøre hvilke verdier han bygger på. I Myrdals tilfelle var dette “ “The American Creed” – den amerikanska “trosbekännelsen” – idealen om frihet, jämlikhet och rättvisa inför lagen.”

Han konsentrerer seg om sørstatene fordi det var der det bodde flest svarte, og der var rasediskrimineringen verst. Han mener at det var der kampen ble ført; innsatsen fra velstående svarte i nordstatene var ikke avgjørende. Derimot var det viktig at presidentene var positiv til å stanse diskrimineringen og Høyesterett avsa mange dommer som hjalp til å avskaffe diskrimineringen. Lederen for det svarte opprøret på 1950-  og 60-tallet var Martin Luther King, som får ros for sin ikkevoldslinje.

Men Myrdal konkluderer likevel slik: “Trots att jag har försökt finna en förklaring till vad som hände i samband med den svarta revolten, måste jag erkänna att jag helt enkelt ikke förstår den. [ . . .] Jag förstår inte hur de svarta massorna kunde fås att fredligt marschera och låta bli att bemöta våldet från det samlade vita etablissemanget och acceptera så mycket lidande.” Dette sitatet er imponerende. Kanskje det er slik en forsker kan konkludere når han er blitt tilstrekkelig klok og gammel, og ikke lenger skal søke om midler til nye forskningsprosjekter.

Om de hvite beboerne i nordstatene skrev han i avhandlingen fra 1944, og siterer seg selv i 1987: “I norr var trosbekännelsen långt före kriget stark nog för att tillförsäkra de svarta praktisk taget fullständiga medborgerliga rättigheter i alle deras relationer med myndighheter [ . . .] Däremot diskrimineras de fortfarande hänsynslöst i privata relationer, exempelvis när de söker efter arbete eller bostad. [ . . .] Den sociala paradoxen i norr är just att nästen alla är emot diskriminering i allmännhet men att nästen alla samtidig utöver diskriminering i privata relationar.” Dette ”leder till en ovanlig hög arbetslöshet, trånga bostadsförhållanden, brott och lastar. De vanliga vita nordstatsborna är fullständigt okunniga om och oberörde av denna sociala process.”  Ja ja. Intet nytt under solen.

Boka er såvidt jeg kan se ikke oversatt til norsk. Depotbiblioteket på Nasjonalbiblioteket var så vennlig å sende meg et eksemplar. Den ble sikkert lest en del i Sverige da den kom ut, blant annet siden Myrdal var en framstående politiker. Men boka må uten tvil klassifiseres som en verstselger i Norge.

^{Randa is a tale about a little girl by Zakariya Tamir; her story towards her understanding of live and of being human is told in 39 short texts. The Norwegian edition also gives us the Arabic original and a comprehensive word list}

Randa av den syriske forfatteren Zakariya Tamir kom ut på Universitetsforlaget i 2013 og består av 39 korte tekster om Randa, og handler om hennes samtaler med det og de som er rundt henne. Når hun er liten, er hele verden uforståelig, magisk og besjelet, slik at hun kan snakke med vinden, månen, havet, sola og skyene, og få underfundige svar som hun forstår på sin måte. Etter hvert som hun blir litt større, snakker hun med dokkene sine og med dyr, og forstår mer om hvordan andre levende vesen tenker og oppfatter verden. Hun snakker også med mora og venninnene sine og får prøvd sin forståelse i praksis.

Barndommen går imidlertid mot en slutt. I den nest siste sangen legger hun øret mot jorda og hører vakre, gamle sanger. Men mora hennes tror ikke på det hun sier, med det resultatet at hun ikke lenger kan høre stemmene, og bakken består bare av jord og stein. Naturen er ikke lenger besjelet for henne, hun er på vei til å bli voksen. En annen tolkingsmulighet er kanskje at hun hører stemmer fra slektninger som har gått bort.

I den siste teksten får hun se ondskap, hvilket fører til at hun slutter å eksistere. Det er en flertydig avslutning. For det først betyr kanskje opplevelsen av ondskap at hun ikke tenker som et barn lenger. For det andre, siden hun er en oppdiktet person, må fortellingen slutte idet hennes barnslige livsverden er blitt tilintetgjort. Andre tolkinger kan nok også foreslås.

Den norske utgaven er tospråklig på norsk og arabisk. Den er ment som lesning for norske arabisk-studenter, derfor har den en grundig ordliste med enkeltord oversatt til arabisk, og med grammaikkhjelp og informasjon om arabisk språk.

Så har har oversetterne og tilretteleggerne, idealistene Pernille Myrvold og john Erik Sætren  gitt oss to bøker i ett, både en fengslende samling av korttekster og en bok med arabiskøvelser. Det eneste den mangler, er publisitet og mange lesere.

I en jet svulmet dikteren herr X,
rost for vidd, energi og kompleks
visjonær kraft, med paller
i de frankfurtske haller,
og penger, kontakter og sex,

mot sin grav krøp forfatteren herr Y,
forlatt som en vrengt paraply,
med sitt sølvhår, sitt skrull-
ete hjerte av gull
og veldige vinger av bly.

^{(The post is about a Norwegian author who was born in Morocco. He has written and translated poems from Arabic, and is the author of a big, erudite dissertation on Arabic culture and literature.)}

Elarbi El Maabdi er en norsk forfatter. Han er født i 1948 og kom til Norge i 1972. Han har gitt ut flere bøker, blant dem Arabisk litteratur- og kulturhistorie på El Språk Forlag i 2013 og Lengselen skjelver på Giutbok.no i 2024.

Lengselen skjelver er en diktsamling på over 200 sider med nokså tett skrift. Det er utpreget sentrallyrikk som handler om dikterens følelser i møter med naturen og hans nye hjemland, og minner fra Marokko.

På side 111 begynner avdelingen “Fremmedarbeider”, som gir et nokså mørkt bilde av den første tiden i Norge:

jeg ble foraktet, utfryst og forlatt
hatsabler gjennomboret hjertet mitt
rasistene brukte makt mot sjelen

Forfatteren, som hevder at han er selvlært i norsk språk, har skaffet seg enorme kunnskaper om språket. De poetiske bildene han bruker, stammer fra både norsk og marokkansk natur, ofte i samme diktet.

Diktsamlingen bærer preg av at den i liten grad har vært utviklet med støtte fra et forlag, Giutbok skriver da også at “Prosjektet publiseres på oppdrag fra Maabdi El Maabdi.”

Møtet med naturen, erindringer fra hjemlandet og hans egen skriveaktivitet hjelper ham gjennom livet i Norge:

diktet vekker sovende eventyr og erindringer
demper ballader av diskrimineringer
hyrdesangen gjaller med hjertetrommer
i regnbuefarger tungsinn foretrekker
gleden reflekterer under glimt av håp
forvirringer vokser, jeg tråkker på avindilden
fremmedhatet blekner rundt skyggen min
grandiositeten slukner under føttene
[ . . . ]
munnen er målbundet, tungen er knust
jeg snakker ikke, tenker ikke som andre
synger ikke utenlandske sanger
solkraften suger istappenes tårer
fossen parfymerer den fremmedes fabler
stormen kysser åkerrygger
skyver skyer, kjæler havbølger

Elarbi skriver her kanskje at han er “den fremmede”, at han ikke blir forstått i Norge, men at skrivingen hans og møtet med storslagen natur både i Marokko og Norge bringer glede inn i hans liv. Mange av diktene er mye vanskeligere å forstå enn dette.

Arabisk litteratur- og kulturhistorie innledes med takk til lærere, Gjøvik kommune, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, og Folkeakademiet H/O, med flere. Verket er på over 700 sider og tar for seg kulturhistorien helt fra før-islamsk tid fram til 2013.  En historie som i Norge er lite kjent, blir lagt fram her. Arabernes opprinnelse blir drøftet og islams opprinnelse satt i kontekst. Den arabiske middelalderen som la fundamentet for de intellektuelle framskritt i Europa fra seinmiddelalderen blir drøftet, og det fins 300 sider om moderne arabisk skjønnlitteratur. (Denne leseren har ikke kommet gjennom alt ennå, det går langsomt å lese om forfattere man ikke har hørt om før, og språket er ikke helt enkelt.) Forfatterne omtales en og en som i et leksikon; de er ordnet etter nasjonalitet. Det er tatt med et kortere eller lengre sitat fra hver forfatterns bøker, slik at boka et stykke på vei kan ses på som en antologi. De mange sitatene fra arabiskspråklige forfattere og tenkere er tankevekkende og inspirerende.

Når man gir ut bøker på små forlag, eller til og med på eget forlag, er det ikke lett å finne mange lesere dersom man ikke er kjent fra tv eller sosiale medier. Og når man skriver om en kultur som står langt unna den som majoriteten i Norge oppfatter som sin egen, blir det selvfølgelig ikke lettere. Det er viktig å lese verstselgere, synes jeg.

^{These two books contain texts written down by the linguist Wilhem Bleek, as told by san people of the Kalahari desert. “Verden banker” is a translation of some of the texts by the author Erling Kittelsen}

Wilhelm Bleek og Lucy Lloyd: står som forfattere av tekstsamlingen Specimens of bushman folklore, utgitt i 1911. Jeg fant ikke denne boka i Bokhylla.no og heller ikke på bibsok.no. Så det er ikke sikkert at det fins noe eksemplar av den i Norge, men etter sigende kunne man med tilstrekkelig flaks få tak i et eksemplar i Johannesburg for 15 000 rand.

Wilhelm Bleek var en lingvist som ble interessert i san-folkenes kultur; han fikk tillatelse til å hente sine informanter ut av et fengsel i Cape Town slik at de kunne fortelle sitt folks historier for ham. Etter hans død ble notatene hans gjennomgått av familiemedlemmer, og et utvalg ble trykt i den nevnte boka. Erling Kittelsen skriver at han leste den på 1970-tallet, og at han fornyet lånet gjennom minst tretti år, siden dette var “ei bok nesten ingen låner”. Han skriver ikke hvilket bibliotek han lånte den fra.

Senere har det flere ganger blitt utgitt utvalg av tekstene på engelsk. Vi er også så heldige å ha ei norsk bok: Verden banker, ved Erling Kittelsen og Roger Avenstrup, som inneholder oversettelser av et lite utvalg av tekstene. Den ble utgitt av Aschehoug i 2013. Opplysningene om Bleek er hentet fra forordet og etterordet der.

Her er begynnelsen på to av tekstene i Verden banker:

“Vi må ikke se på månen når vi skyter vilt. Vi frykter Månens skinn. Mødrene vår pleide å fortelle at Månen ikke er god hvis vi ser på den.

Ser vi på Månen etter å ha skutt vilt, vil rovdyr spise viltet mens det er døende. Månens vann får det til å leve. Mødrene våre pleide å fortelle oss at Månens vann som vi ser på busker, likner flytende honning. Det er det som faller på viltet og avkjøler giften, viltet står opp, det går videre og viser ingen tegn på forgiftning”.

Det virker som om teksten handler om jakt, og om månen som en naturkraft som innvirker på liv og død for både dyr og mannesker. Det ser ut som om dogga på buskene er produsert av månen og har livgivende kraft; for stammene i det tørre Kalahari er dette kanskje en nærliggende tanke.

“Kagara som var av det tidlige folket, gikk for å hente sin yngre søster, han gikk for å ta henne bort fra Haunu, den snørrete regnmagikeren, ta henne hjem til foreldrene sine. Haunu løp etter sin svigerbror og passerte han i en bakke. Skyer kom, skyer som ikke var pene, skyer kom og gikk. Kagara sa til søstera: Du må fortsette å gå!”

Det ser ut til at fortellingen handler om at Kagara redder sin søster fra en ektemann som misbruker henne. De to mennene begynner å slåss med lyn som de er i stand til å produsere selv, og Kagara seirer; for vår virkelighetsforståelse er han en superhelt. Scenene og kampmetodene er veldig uvante, siden de tydeligvis er hentet fra sanfolkenes arsenal av myter og ideer om slåsskamp, liv og død.

Boka gir et inntrykk av san-folkenes kultur slik den var for hundre år siden. Erling Kittelsen har gjort et imponerende arbeid her, som med andre bøker han har oversatt og gitt ut. I likhet med mange andre interessante bøker oppdaget jeg den da jeg gjennomgikk hylla for kasserte bøker på et lokalt folkebibliotek.