^{A little book by the Swedish scientist Gunnar Myrdal, written in his old age about the famous work “An American Dilemma”.}

Gunnar Myrdal (1898–1987) var en svensk samfunnsforsker og politiker. Boka “Historien om An American dilemma” (An American Dilemma Revisited) kom i 1987. Avhandlingen An American Dilemma hadde kommet i 1944; den gransker relasjonene mellom folk med europeisk og afrikansk opphav i USA, såkalt “svarte” og “hvite”, og har vært meget innflytelsesrik. I denne lille boka fra 1987 forteller han om arbeidet med avhandlingen, han gjennomgår rasediskrimineringens historie i USA, og vurderer noen av sine egne funn og prognoser fra avhandlingen. Det at denne boka ble gitt ut etter nesten 40 år, sier en del om hvilken betydning avhandlingen har hatt for samfunnsforskningen og for USA, og sikkert også for Myrdal selv. Han døde før han rakk å se den trykt.

Som ung samfunnsforsker var Myrdal blitt invitert av Carnegie Corporation i New York til å foreta en omfattende undersøkelse om det som ble kalt “Negro Problem”, altså den rystende brutale rasediskrimineringen i USA, som fremdeles foregikk for fullt i sørstatene. Nå som styresmaktene i USA prøver å viske ut erindringene om denne siden av landets fortid, er det et poeng i å holde fram Myrdal og hans verk.

 “I vilket annat land som helst utom USA kunde en utlänning som var inbjuden att utforska ett så känsligt ämna ha väntat sig att bli bojkottad”, skriver han og roser dermed den velviljen han ble møtt med hos amerikanske forskere, politikere, avisredaktører og andre. Dette er imponerende; en slik vidsynthet ville ikke USA ha vist i dag.

Myrdals oppfatning er at samfunnsvitenskapen ikke kan være objektiv i betydningen verdifri, og samfunnsforskeren må derfor klargjøre hvilke verdier han bygger på. I Myrdals tilfelle var dette “ “The American Creed” – den amerikanska “trosbekännelsen” – idealen om frihet, jämlikhet och rättvisa inför lagen.”

Han konsentrerer seg om sørstatene fordi det var der det bodde flest svarte, og der var rasediskrimineringen verst. Han mener at det var der kampen ble ført; innsatsen fra velstående svarte i nordstatene var ikke avgjørende. Derimot var det viktig at presidentene var positiv til å stanse diskrimineringen og Høyesterett avsa mange dommer som hjalp til å avskaffe diskrimineringen. Lederen for det svarte opprøret på 1950-  og 60-tallet var Martin Luther King, som får ros for sin ikkevoldslinje.

Men Myrdal konkluderer likevel slik: “Trots att jag har försökt finna en förklaring till vad som hände i samband med den svarta revolten, måste jag erkänna att jag helt enkelt ikke förstår den. [ . . .] Jag förstår inte hur de svarta massorna kunde fås att fredligt marschera och låta bli att bemöta våldet från det samlade vita etablissemanget och acceptera så mycket lidande.” Dette sitatet er imponerende. Kanskje det er slik en forsker kan konkludere når han er blitt tilstrekkelig klok og gammel, og ikke lenger skal søke om midler til nye forskningsprosjekter.

Om de hvite beboerne i nordstatene skrev han i avhandlingen fra 1944, og siterer seg selv i 1987: “I norr var trosbekännelsen långt före kriget stark nog för att tillförsäkra de svarta praktisk taget fullständiga medborgerliga rättigheter i alle deras relationer med myndighheter [ . . .] Däremot diskrimineras de fortfarande hänsynslöst i privata relationer, exempelvis när de söker efter arbete eller bostad. [ . . .] Den sociala paradoxen i norr är just att nästen alla är emot diskriminering i allmännhet men att nästen alla samtidig utöver diskriminering i privata relationar.” Dette ”leder till en ovanlig hög arbetslöshet, trånga bostadsförhållanden, brott och lastar. De vanliga vita nordstatsborna är fullständigt okunniga om och oberörde av denna sociala process.”  Ja ja. Intet nytt under solen.

Boka er såvidt jeg kan se ikke oversatt til norsk. Depotbiblioteket på Nasjonalbiblioteket var så vennlig å sende meg et eksemplar. Den ble sikkert lest en del i Sverige da den kom ut, blant annet siden Myrdal var en framstående politiker. Men boka må uten tvil klassifiseres som en verstselger i Norge.

^{Randa is a tale about a little girl by Zakariya Tamir; her story towards her understanding of live and of being human is told in 39 short texts. The Norwegian edition also gives us the Arabic original and a comprehensive word list}

Randa av den syriske forfatteren Zakariya Tamir kom ut på Universitetsforlaget i 2013 og består av 39 korte tekster om Randa, og handler om hennes samtaler med det og de som er rundt henne. Når hun er liten, er hele verden uforståelig, magisk og besjelet, slik at hun kan snakke med vinden, månen, havet, sola og skyene, og få underfundige svar som hun forstår på sin måte. Etter hvert som hun blir litt større, snakker hun med dokkene sine og med dyr, og forstår mer om hvordan andre levende vesen tenker og oppfatter verden. Hun snakker også med mora og venninnene sine og får prøvd sin forståelse i praksis.

Barndommen går imidlertid mot en slutt. I den nest siste sangen legger hun øret mot jorda og hører vakre, gamle sanger. Men mora hennes tror ikke på det hun sier, med det resultatet at hun ikke lenger kan høre stemmene, og bakken består bare av jord og stein. Naturen er ikke lenger besjelet for henne, hun er på vei til å bli voksen. En annen tolkingsmulighet er kanskje at hun hører stemmer fra slektninger som har gått bort.

I den siste teksten får hun se ondskap, hvilket fører til at hun slutter å eksistere. Det er en flertydig avslutning. For det først betyr kanskje opplevelsen av ondskap at hun ikke tenker som et barn lenger. For det andre, siden hun er en oppdiktet person, må fortellingen slutte idet hennes barnslige livsverden er blitt tilintetgjort. Andre tolkinger kan nok også foreslås.

Den norske utgaven er tospråklig på norsk og arabisk. Den er ment som lesning for norske arabisk-studenter, derfor har den en grundig ordliste med enkeltord oversatt til arabisk, og med grammaikkhjelp og informasjon om arabisk språk.

Så har har oversetterne og tilretteleggerne, idealistene Pernille Myrvold og john Erik Sætren  gitt oss to bøker i ett, både en fengslende samling av korttekster og en bok med arabiskøvelser. Det eneste den mangler, er publisitet og mange lesere.

I en jet svulmet dikteren herr X,
rost for vidd, energi og kompleks
visjonær kraft, med paller
i de frankfurtske haller,
og penger, kontakter og sex,

mot sin grav krøp forfatteren herr Y,
forlatt som en vrengt paraply,
med sitt sølvhår, sitt skrull-
ete hjerte av gull
og veldige vinger av bly.

^{(The post is about a Norwegian author who was born in Morocco. He has written and translated poems from Arabic, and is the author of a big, erudite dissertation on Arabic culture and literature.)}

Elarbi El Maabdi er en norsk forfatter. Han er født i 1948 og kom til Norge i 1972. Han har gitt ut flere bøker, blant dem Arabisk litteratur- og kulturhistorie på El Språk Forlag i 2013 og Lengselen skjelver på Giutbok.no i 2024.

Lengselen skjelver er en diktsamling på over 200 sider med nokså tett skrift. Det er utpreget sentrallyrikk som handler om dikterens følelser i møter med naturen og hans nye hjemland, og minner fra Marokko.

På side 111 begynner avdelingen “Fremmedarbeider”, som gir et nokså mørkt bilde av den første tiden i Norge:

jeg ble foraktet, utfryst og forlatt
hatsabler gjennomboret hjertet mitt
rasistene brukte makt mot sjelen

Forfatteren, som hevder at han er selvlært i norsk språk, har skaffet seg enorme kunnskaper om språket. De poetiske bildene han bruker, stammer fra både norsk og marokkansk natur, ofte i samme diktet.

Diktsamlingen bærer preg av at den i liten grad har vært utviklet med støtte fra et forlag, Giutbok skriver da også at “Prosjektet publiseres på oppdrag fra Maabdi El Maabdi.”

Møtet med naturen, erindringer fra hjemlandet og hans egen skriveaktivitet hjelper ham gjennom livet i Norge:

diktet vekker sovende eventyr og erindringer
demper ballader av diskrimineringer
hyrdesangen gjaller med hjertetrommer
i regnbuefarger tungsinn foretrekker
gleden reflekterer under glimt av håp
forvirringer vokser, jeg tråkker på avindilden
fremmedhatet blekner rundt skyggen min
grandiositeten slukner under føttene
[ . . . ]
munnen er målbundet, tungen er knust
jeg snakker ikke, tenker ikke som andre
synger ikke utenlandske sanger
solkraften suger istappenes tårer
fossen parfymerer den fremmedes fabler
stormen kysser åkerrygger
skyver skyer, kjæler havbølger

Elarbi skriver her kanskje at han er “den fremmede”, at han ikke blir forstått i Norge, men at skrivingen hans og møtet med storslagen natur både i Marokko og Norge bringer glede inn i hans liv. Mange av diktene er mye vanskeligere å forstå enn dette.

Arabisk litteratur- og kulturhistorie innledes med takk til lærere, Gjøvik kommune, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, og Folkeakademiet H/O, med flere. Verket er på over 700 sider og tar for seg kulturhistorien helt fra før-islamsk tid fram til 2013.  En historie som i Norge er lite kjent, blir lagt fram her. Arabernes opprinnelse blir drøftet og islams opprinnelse satt i kontekst. Den arabiske middelalderen som la fundamentet for de intellektuelle framskritt i Europa fra seinmiddelalderen blir drøftet, og det fins 300 sider om moderne arabisk skjønnlitteratur. (Denne leseren har ikke kommet gjennom alt ennå, det går langsomt å lese om forfattere man ikke har hørt om før, og språket er ikke helt enkelt.) Forfatterne omtales en og en som i et leksikon; de er ordnet etter nasjonalitet. Det er tatt med et kortere eller lengre sitat fra hver forfatterns bøker, slik at boka et stykke på vei kan ses på som en antologi. De mange sitatene fra arabiskspråklige forfattere og tenkere er tankevekkende og inspirerende.

Når man gir ut bøker på små forlag, eller til og med på eget forlag, er det ikke lett å finne mange lesere dersom man ikke er kjent fra tv eller sosiale medier. Og når man skriver om en kultur som står langt unna den som majoriteten i Norge oppfatter som sin egen, blir det selvfølgelig ikke lettere. Det er viktig å lese verstselgere, synes jeg.

^{These two books contain texts written down by the linguist Wilhem Bleek, as told by san people of the Kalahari desert. “Verden banker” is a translation of some of the texts by the author Erling Kittelsen}

Wilhelm Bleek og Lucy Lloyd: står som forfattere av tekstsamlingen Specimens of bushman folklore, utgitt i 1911. Jeg fant ikke denne boka i Bokhylla.no og heller ikke på bibsok.no. Så det er ikke sikkert at det fins noe eksemplar av den i Norge, men etter sigende kunne man med tilstrekkelig flaks få tak i et eksemplar i Johannesburg for 15 000 rand.

Wilhelm Bleek var en lingvist som ble interessert i san-folkenes kultur; han fikk tillatelse til å hente sine informanter ut av et fengsel i Cape Town slik at de kunne fortelle sitt folks historier for ham. Etter hans død ble notatene hans gjennomgått av familiemedlemmer, og et utvalg ble trykt i den nevnte boka. Erling Kittelsen skriver at han leste den på 1970-tallet, og at han fornyet lånet gjennom minst tretti år, siden dette var “ei bok nesten ingen låner”. Han skriver ikke hvilket bibliotek han lånte den fra.

Senere har det flere ganger blitt utgitt utvalg av tekstene på engelsk. Vi er også så heldige å ha ei norsk bok: Verden banker, ved Erling Kittelsen og Roger Avenstrup, som inneholder oversettelser av et lite utvalg av tekstene. Den ble utgitt av Aschehoug i 2013. Opplysningene om Bleek er hentet fra forordet og etterordet der.

Her er begynnelsen på to av tekstene i Verden banker:

“Vi må ikke se på månen når vi skyter vilt. Vi frykter Månens skinn. Mødrene vår pleide å fortelle at Månen ikke er god hvis vi ser på den.

Ser vi på Månen etter å ha skutt vilt, vil rovdyr spise viltet mens det er døende. Månens vann får det til å leve. Mødrene våre pleide å fortelle oss at Månens vann som vi ser på busker, likner flytende honning. Det er det som faller på viltet og avkjøler giften, viltet står opp, det går videre og viser ingen tegn på forgiftning”.

Det virker som om teksten handler om jakt, og om månen som en naturkraft som innvirker på liv og død for både dyr og mannesker. Det ser ut som om dogga på buskene er produsert av månen og har livgivende kraft; for stammene i det tørre Kalahari er dette kanskje en nærliggende tanke.

“Kagara som var av det tidlige folket, gikk for å hente sin yngre søster, han gikk for å ta henne bort fra Haunu, den snørrete regnmagikeren, ta henne hjem til foreldrene sine. Haunu løp etter sin svigerbror og passerte han i en bakke. Skyer kom, skyer som ikke var pene, skyer kom og gikk. Kagara sa til søstera: Du må fortsette å gå!”

Det ser ut til at fortellingen handler om at Kagara redder sin søster fra en ektemann som misbruker henne. De to mennene begynner å slåss med lyn som de er i stand til å produsere selv, og Kagara seirer; for vår virkelighetsforståelse er han en superhelt. Scenene og kampmetodene er veldig uvante, siden de tydeligvis er hentet fra sanfolkenes arsenal av myter og ideer om slåsskamp, liv og død.

Boka gir et inntrykk av san-folkenes kultur slik den var for hundre år siden. Erling Kittelsen har gjort et imponerende arbeid her, som med andre bøker han har oversatt og gitt ut. I likhet med mange andre interessante bøker oppdaget jeg den da jeg gjennomgikk hylla for kasserte bøker på et lokalt folkebibliotek.

^{This post presents “Doktorens datter” by Kirsten Bergh, which is a novel about a young girl growing up in Vadso, Finnmark around 1900. It is not well known today. Vadso was an international city; Finnish-speaking, Norwegian-speaking, sami and people from Russia met here}

Handlingen i Doktorens datter av Ba Borch, psevdonym for Kirsten Bergh, foregår i Vadsø i årene rundt 1900. Det er en spennende by; den “minner om en restaurant i det store utland, hvor det svirrer med fremmede språk, og de mest fremmedartede fysiognomier er å se”. Romanen gir gode beskrivelser av hvordan det var å leve der.

Fra side 16 – 20: – Øverst på bakken i Midtbyen ligger amtmannsgården med veranda både oppe og nede. . . -Oppe i bakken nest amtmannsgården ligger huset vårt, stort og lysegrønt . . . Nede i byen ligger Torget, der butikkene ligger, og i utkanten av byen bor kvenene. . . .  -I Ytre Kvenby ruver sykehuset, og utenfor ligger alle de små husene hvor kvenene bor. . . . Lengst i øst blir Kvenbyen aller fattigst, og det vrimler av snørrete småonger som leker på kvensk. . . Alt jeg kan av kvensk bannskap og kvenviser, har jeg lært ved Samlaget eller av kvenpikene våre. . . Finnene bor ikke i byen, de kommer bare fra fjorden og fra Tana og helt fra Karasjonk for å handle eller gå til doktor. . .  finnene eller lappene eller samene er de nomadene som har rein og bor i telt og koier inne på Finnmarksvidda. Mange bor også ved fjordene, de kalles sjøfinner og er de fattigste og urensligste av alle finner. En ekte fjellfinn med hvit pesk og stjernelue og kniv i beltet og bellinger og skaller er flott å se på, og ingen av fars pasienter er så snille som dem. . . . etter min mening er denne byen den artigste i verden, og jeg kjenner den, for jeg er født her og har bodd her hele livet.

Så langt forfatterens beskrivelse, lagt i munnen på den 15 år gamle hovedpersonen Ba. Det fins også rike skildringer av Finnmarks natur, antakelig beregnet på lesere fra andre kanter av landet. Vi leser om molte, ørret og sei, nordlys og mørketid, stormer og godværsdager. Ba har venner og kontakter blant alle slags mennesker og i alle sosiale lag i den lille byen som hun elsker så høyt. Som ung pike fra overklassen finner hun alle dører åpne, og ingen vil henne egentlig noe vondt. Hun går på sitt første ball, en ung mann viser interesse for henne, hun opplever en hasardiøs kjøretur med reinslede, hun roter seg ut i båt på Varangerfjorden i uvær og hun overnatter alene i en torvgamme inne på Varangerhalvøya. Hun har forbløffende frie tøyler, selv om det fins grenser for hva som er tillatt. Her må vi si at forfatteren Kirsten Bergh taler kvinnenes og det modernes sak.

Romanen ender med at hun til sin fortvilelse er nødt til å forlate sitt kjære Finnmark, men hun er fast bestemt på å komme tilbake etter å ha tatt utdanning.

Romanen kom i 1943 og ble trykt på nytt i 1947, så den må ha solgt bra den gangen, men den er ikke i salg nå. Jeg skulle tro at den blir husket i Vadsø. Men en roman om en pikes ungdomsår ville i dag inneholdt beskrivelser av vold, seksuelt misbruk og psykiske problemer, og alt dette mangler her. Så det vil ikke komme noen ny utgave. Den fins fremdeles på enkelte bibliotek i Nord-Norge, og den fins selvsagt på bokhylla.no.

This little article is about a book written by the Swedish missionary E V Sjöblom who attacked King Leopold's enslavement and murders of the population in Congo

Boka er en trykt utgave av dagboka til E V Sjöblom, som var misjonær i Kongo på 1890-tallet, og kom ut i 1907. Den forteller  om hva han foretok seg hver eneste dag i de 2-3 årene han var i Kongo.

Kongo var på denne tida eid av kong Leopold av Belgia, som hadde omdannet landet til en stor slaveleir. Leopold står ansvarlig for drapene på ti millioner mennesker, pluss lemlesting og ødelagte liv for mange flere. Så han er høyt oppe på lista over store europeiske massemordere. Denne historien er fortalt blant annet av Adam Hochschild, som i boka «Kong Leopolds arv» (norsk oversettelse av Mia Hidle 2005) skriver at «Leopolds kanskje argeste kritiker var en svensk baptistmisjonær, E. V. Sjöblom».

Det meste av tiden reiser Sjöblom rundt i landsbyene og forkynner. Han leser i bibelen. Han samarbeider med andre misjonærer. Han skriver ofte om at han er syk. Ifølge hans beskrivelser var «infödingarne» positive til budskapet hans, men de var likevel ikke lette å omvende til kristendommen. Det inntrykket han gir, er helt entydig: De oppfatter ham som deres venn og hjelper, i motsetning til koloniherrene. Veldig mange av dagene hans slutter med en bønn om at Gud vil hjelpe ham i hans gjerning, og med oppfordringer til det kristne Europa om å hjelpe til.

At «Bula matadi» (fristatens offiserer, det vil si Leopolds folk) dreper og mishandler befolkningen i Kongo, blir også omtalt. Allerede på skipet på vei til Kongo tar han opp en diskusjon med andre europeere, som mener at afrikanere ikke er mennesker. Sjöblom, derimot, hevder at de er det. Spesielt mot slutten av hans tid i Kongo kommer det fram hvor opprørt han er over massedrapene og slaveriet.

7. desember 1895 skriver han: “O, om endast den civiliseradevärlden visste, hurusom hundra-, ja tusental mördas, byar ödeleggas och de ännu lefvande infödingarna framsläpa sin tillvaro i det värsta slafveri, för att sålunda utföra detta tvångsarbete, är jag viss om, att den ej skulle befatta sig något med de alster, som frambringas af nämdnda kautschuk, hvilken kan sägas vara doppad i dessa naturbarns tårar og blod samt kostar tusentals lif og egendom samt de lefvandes egendom och frihet». For å holde drapene hemmelig, «tillsägas de utställda vaktposterna at ej såsom förr taga de afhuggna händerna til fristatens station.» I 1895 har folk i Europa begynt å få en anelse om hva som foregår. Men offiserene sier til soldatene at hvis de «innfødte» «ej bringa den angifna kvantiteten kautschuk och lifsmedel, så skjuten dem, men fören ej de afhuggna henderna till mig, som I förr haver gjort”.

Vi kan vel i dag være enige om at det ikke er noe stort framskritt i menneskelighet at man ikke lenger dokumenterer sine drap ved å framlegge de dødes avkuttete hender.

Sjöblom prøver å diskutere med funksjonærene i Leopolds drapsmaskineri. Argumentene hans er de samme hele veien: Alle mennesker er Guds barn og har de rettene som følger med. Terroren er skammelig og uforenlig med ekte sivilisasjon. Siden han er den personen han er, er det likevel innlysende for ham at sann sivilisasjon må bygge på sann kristendom.

Boka ble utgitt på nytt av Svenska baptistsamfundet i 2003. Jeg fant den ikke på bibsok.no. Det fins en kort artikkel om Sjöblom på svensk Wikipedia, og en artikkel med tittelen «Visselblåsaren av Guds nåde» på axess.se. Journalisten Birger Thureson har skrevet en biografi om ham. Se http://www.birgerthureson.se/?page_id=105 – Denne boka fant jeg heller ikke på bibsok eller hos adlibris.

Det ser ut til at Sjöbloms kritikk av Leopold og hans skrekkregime fikk stor oppmerksomhet da den kom ut, både dagboka og foredrag som han holdt i London. Men jeg tror ikke det eksisterer mange eksemplarer Sjöbloms dagbok i Norge i dag – en ekte verstselger.

“An account of the sami” was written by the wolf hunter and reindeer herder Johan Turi in 1910. Emilie Demant hatt contributed with editing and encouragement It is the first book written in the sami language by a sami author. His book is translated into many languages but it is not widely read in Norway. There are articles about both Turi and Emilie Demant Hatt in Wikipedia.
My column Worstsellers tries to put light upon books I think are interesting but yet not well known in my country.

Forfatteren Johan Turi ga ut boka Muittalus samid birra i 1910; dette er den første boka skrevet på samisk av en samisk forfatter. Emilie Demant Hatt bidro med oppmuntring og en del redigering. De to var nære venner, og hun bodde hos Turi mens boka ble skrevet. Turi var født i Kautokeino, men familien måtte flytte til Sverige etter at grensen mot Finland ble stengt, og endte opp i Jukkasjärvi.

(Den opprinnelige danske utgaven, som det siteres fra her, bruker det foreldete ordet “Lapp” om samene.) Innledningsvis skriver Turi at “jeg har forstaaet, at Sverigs regering vil hjælpe os saa meget, som den kan; men de faar ikke den rigtige opfattelse av vort liv og stilling, fordi Lappen ikke rigtig kan forklare det saaledes som det er.” Med boka ønsker han at det skal bli umulig å “vende alt paa en anden maade, saadanne, som ønsker at lyve om Lapperne og fordreje alt til kun at være Lappernes skyld, naar der er strid mellem fastboende og Lapper i Norge og Sverig, og dertil er det nødvendigt at skrive alle hændelser og forklaringer, for at det muligt kunde blive saa tydeligt, at ethvert menneske forstod det.” Dessuten mener han at det vil være interessant for andre å høre om samenes liv.

Han forklarer at samenes tilværelse er blitt vanskeligere og farligere etter at norske og svenske nybyggere begynte å bosette seg i de områder som samene hadde brukt før. De har måttet flykte nordover og oppover i høyfjellet, og de må betale bøter hvis reinen har beitet i områder hvor nordmennene har bosatt seg. Men han håper altså at dette kan bedre seg når saken er blitt belyst.

Første del av boka følger reinen og samene gjennom årstidene, det blir fortalt om farlige ruter over høyfjellet og gjennom elver med isvann, både i godvær og i snøstorm, og med mange digresjoner underveis. Vi lærer om hvordan man temmer villrein, hvodan man kastrerer en reinbukk, hvordan sjansen for å overleve er for et barn som blir født på fjellet under reinflyttinga, om reintyveri, sykdommer på rein og hvordan de kureres, og mye mer.

Et kapittel handler om dyr, fisk og fugler som lever i samenes områder. Det største problemet er ulven, som er skapt av Djevelen. Boka beskriver mange former for ulvejakt, og har mange jakthistorier. Noen ender med at ulven blir drept, andre med at samen blir det

Samene har råd for alle slags sykdommer, til og med slike som noen leger ikke klarer å kurere. Men som han skriver; “Men det er ikke heldigt at skrive alle raadene i denne bog, fordi bogen vil blive lest over hele verden, og mange lærde herrer passer det slet ikke at høre om alle raadene, de tror ikke paa dem, de spotter kun Lappens dumhed, skønt, hvis de saa alt, hvad Lappen udrettede, saa undredes de over den kraft, og hvorfra den kommer.”

Boka har også et langt kapittel med samiske sagn om underjordiske, en lang, realistisk fortelling om samiske ungdommer, kjærlighet og ekteskap, og et kapittel om opprøret i “Koutokæino”, som han skriver,  et opprør som han ikke støtter.

Muittalus samid birra utkom i en tospråklig samisk/dansk utgave i 1910, Den ble oversatt til mange språk og fikk stor oppmerksomhet. En svensk oversettelse kom i 1917. I september 2025 kan engelske, tyske, franske, italienske og japanske oversettelser kjøpes på Amazon, og Adlibris har den tyske oversettelsen. Den opprinnelige danske utgaven kan leses hos Nasjonalbiblioteket og på svenske nettsider.

Dessuten ble boka oversatt og utgitt på norsk i 2010, av forlaget ČálliidLágádus, og behørig lansert i forbindelse med hundreårsjubileet.  Den er utsolgt fra forlaget, men fins på mange bibliotek, både i Nord-Norge og i sørsamiske områder i Sør-Norge. Dessuten fins den i september 2025 på biblioteket på Kongsberg, ifølge Bibsok.no. Heia Kongsberg! På bokelskere.no er det ingen som følger boka. På Goodreads har den 16 omtaler på engelsk, italiensk, tysk og samisk. NRK hadde en liten artikkel om utgivelsen 24. august. 2010. Jeg har ikke funnet noen anmeldelser av boka på norsk; i og med at den kom ut på et lite forlag, har det kanskje ikke vært brukt så mye penger på å markedsføre den for det boklesende norske publikum.

Så det ser heldigvis ut til at Muittalus samid birra ikke har vært noen verstselger utenfor Norge. Og jeg synes at det er forståelig at den har vakt interesse i mange land, siden den er en skattkiste av informasjon og spennende, tankevekkende fortellinger om tradisjonell samisk kultur.