^{This post presents “Doktorens datter” by Kirsten Bergh, which is a novel about a young girl growing up in Vadso, Finnmark around 1900. It is not well known today. Vadso was an international city; Finnish-speaking, Norwegian-speaking, sami and people from Russia met here}

Handlingen i Doktorens datter av Ba Borch, psevdonym for Kirsten Bergh, foregår i Vadsø i årene rundt 1900. Det er en spennende by; den “minner om en restaurant i det store utland, hvor det svirrer med fremmede språk, og de mest fremmedartede fysiognomier er å se”. Romanen gir gode beskrivelser av hvordan det var å leve der.

Fra side 16 – 20: – Øverst på bakken i Midtbyen ligger amtmannsgården med veranda både oppe og nede. . . -Oppe i bakken nest amtmannsgården ligger huset vårt, stort og lysegrønt . . . Nede i byen ligger Torget, der butikkene ligger, og i utkanten av byen bor kvenene. . . .  -I Ytre Kvenby ruver sykehuset, og utenfor ligger alle de små husene hvor kvenene bor. . . . Lengst i øst blir Kvenbyen aller fattigst, og det vrimler av snørrete småonger som leker på kvensk. . . Alt jeg kan av kvensk bannskap og kvenviser, har jeg lært ved Samlaget eller av kvenpikene våre. . . Finnene bor ikke i byen, de kommer bare fra fjorden og fra Tana og helt fra Karasjonk for å handle eller gå til doktor. . .  finnene eller lappene eller samene er de nomadene som har rein og bor i telt og koier inne på Finnmarksvidda. Mange bor også ved fjordene, de kalles sjøfinner og er de fattigste og urensligste av alle finner. En ekte fjellfinn med hvit pesk og stjernelue og kniv i beltet og bellinger og skaller er flott å se på, og ingen av fars pasienter er så snille som dem. . . . etter min mening er denne byen den artigste i verden, og jeg kjenner den, for jeg er født her og har bodd her hele livet.

Så langt forfatterens beskrivelse, lagt i munnen på den 15 år gamle hovedpersonen Ba. Det fins også rike skildringer av Finnmarks natur, antakelig beregnet på lesere fra andre kanter av landet. Vi leser om molte, ørret og sei, nordlys og mørketid, stormer og godværsdager. Ba har venner og kontakter blant alle slags mennesker og i alle sosiale lag i den lille byen som hun elsker så høyt. Som ung pike fra overklassen finner hun alle dører åpne, og ingen vil henne egentlig noe vondt. Hun går på sitt første ball, en ung mann viser interesse for henne, hun opplever en hasardiøs kjøretur med reinslede, hun roter seg ut i båt på Varangerfjorden i uvær og hun overnatter alene i en torvgamme inne på Varangerhalvøya. Hun har forbløffende frie tøyler, selv om det fins grenser for hva som er tillatt. Her må vi si at forfatteren Kirsten Bergh taler kvinnenes og det modernes sak.

Romanen ender med at hun til sin fortvilelse er nødt til å forlate sitt kjære Finnmark, men hun er fast bestemt på å komme tilbake etter å ha tatt utdanning.

Romanen kom i 1943 og ble trykt på nytt i 1947, så den må ha solgt bra den gangen, men den er ikke i salg nå. Jeg skulle tro at den blir husket i Vadsø. Men en roman om en pikes ungdomsår ville i dag inneholdt beskrivelser av vold, seksuelt misbruk og psykiske problemer, og alt dette mangler her. Så det vil ikke komme noen ny utgave. Den fins fremdeles på enkelte bibliotek i Nord-Norge, og den fins selvsagt på bokhylla.no.

This little article is about a book written by the Swedish missionary E V Sjöblom who attacked King Leopold's enslavement and murders of the population in Congo

Boka er en trykt utgave av dagboka til E V Sjöblom, som var misjonær i Kongo på 1890-tallet, og kom ut i 1907. Den forteller  om hva han foretok seg hver eneste dag i de 2-3 årene han var i Kongo.

Kongo var på denne tida eid av kong Leopold av Belgia, som hadde omdannet landet til en stor slaveleir. Leopold står ansvarlig for drapene på ti millioner mennesker, pluss lemlesting og ødelagte liv for mange flere. Så han er høyt oppe på lista over store europeiske massemordere. Denne historien er fortalt blant annet av Adam Hochschild, som i boka «Kong Leopolds arv» (norsk oversettelse av Mia Hidle 2005) skriver at «Leopolds kanskje argeste kritiker var en svensk baptistmisjonær, E. V. Sjöblom».

Det meste av tiden reiser Sjöblom rundt i landsbyene og forkynner. Han leser i bibelen. Han samarbeider med andre misjonærer. Han skriver ofte om at han er syk. Ifølge hans beskrivelser var «infödingarne» positive til budskapet hans, men de var likevel ikke lette å omvende til kristendommen. Det inntrykket han gir, er helt entydig: De oppfatter ham som deres venn og hjelper, i motsetning til koloniherrene. Veldig mange av dagene hans slutter med en bønn om at Gud vil hjelpe ham i hans gjerning, og med oppfordringer til det kristne Europa om å hjelpe til.

At «Bula matadi» (fristatens offiserer, det vil si Leopolds folk) dreper og mishandler befolkningen i Kongo, blir også omtalt. Allerede på skipet på vei til Kongo tar han opp en diskusjon med andre europeere, som mener at afrikanere ikke er mennesker. Sjöblom, derimot, hevder at de er det. Spesielt mot slutten av hans tid i Kongo kommer det fram hvor opprørt han er over massedrapene og slaveriet.

7. desember 1895 skriver han: “O, om endast den civiliseradevärlden visste, hurusom hundra-, ja tusental mördas, byar ödeleggas och de ännu lefvande infödingarna framsläpa sin tillvaro i det värsta slafveri, för att sålunda utföra detta tvångsarbete, är jag viss om, att den ej skulle befatta sig något med de alster, som frambringas af nämdnda kautschuk, hvilken kan sägas vara doppad i dessa naturbarns tårar og blod samt kostar tusentals lif og egendom samt de lefvandes egendom och frihet». For å holde drapene hemmelig, «tillsägas de utställda vaktposterna at ej såsom förr taga de afhuggna händerna til fristatens station.» I 1895 har folk i Europa begynt å få en anelse om hva som foregår. Men offiserene sier til soldatene at hvis de «innfødte» «ej bringa den angifna kvantiteten kautschuk och lifsmedel, så skjuten dem, men fören ej de afhuggna henderna till mig, som I förr haver gjort”.

Vi kan vel i dag være enige om at det ikke er noe stort framskritt i menneskelighet at man ikke lenger dokumenterer sine drap ved å framlegge de dødes avkuttete hender.

Sjöblom prøver å diskutere med funksjonærene i Leopolds drapsmaskineri. Argumentene hans er de samme hele veien: Alle mennesker er Guds barn og har de rettene som følger med. Terroren er skammelig og uforenlig med ekte sivilisasjon. Siden han er den personen han er, er det likevel innlysende for ham at sann sivilisasjon må bygge på sann kristendom.

Boka ble utgitt på nytt av Svenska baptistsamfundet i 2003. Jeg fant den ikke på bibsok.no. Det fins en kort artikkel om Sjöblom på svensk Wikipedia, og en artikkel med tittelen «Visselblåsaren av Guds nåde» på axess.se. Journalisten Birger Thureson har skrevet en biografi om ham. Se http://www.birgerthureson.se/?page_id=105 – Denne boka fant jeg heller ikke på bibsok eller hos adlibris.

Det ser ut til at Sjöbloms kritikk av Leopold og hans skrekkregime fikk stor oppmerksomhet da den kom ut, både dagboka og foredrag som han holdt i London. Men jeg tror ikke det eksisterer mange eksemplarer Sjöbloms dagbok i Norge i dag – en ekte verstselger.

“An account of the sami” was written by the wolf hunter and reindeer herder Johan Turi in 1910. Emilie Demant hatt contributed with editing and encouragement It is the first book written in the sami language by a sami author. His book is translated into many languages but it is not widely read in Norway. There are articles about both Turi and Emilie Demant Hatt in Wikipedia.
My column Worstsellers tries to put light upon books I think are interesting but yet not well known in my country.

Forfatteren Johan Turi ga ut boka Muittalus samid birra i 1910; dette er den første boka skrevet på samisk av en samisk forfatter. Emilie Demant Hatt bidro med oppmuntring og en del redigering. De to var nære venner, og hun bodde hos Turi mens boka ble skrevet. Turi var født i Kautokeino, men familien måtte flytte til Sverige etter at grensen mot Finland ble stengt, og endte opp i Jukkasjärvi.

(Den opprinnelige danske utgaven, som det siteres fra her, bruker det foreldete ordet “Lapp” om samene.) Innledningsvis skriver Turi at “jeg har forstaaet, at Sverigs regering vil hjælpe os saa meget, som den kan; men de faar ikke den rigtige opfattelse av vort liv og stilling, fordi Lappen ikke rigtig kan forklare det saaledes som det er.” Med boka ønsker han at det skal bli umulig å “vende alt paa en anden maade, saadanne, som ønsker at lyve om Lapperne og fordreje alt til kun at være Lappernes skyld, naar der er strid mellem fastboende og Lapper i Norge og Sverig, og dertil er det nødvendigt at skrive alle hændelser og forklaringer, for at det muligt kunde blive saa tydeligt, at ethvert menneske forstod det.” Dessuten mener han at det vil være interessant for andre å høre om samenes liv.

Han forklarer at samenes tilværelse er blitt vanskeligere og farligere etter at norske og svenske nybyggere begynte å bosette seg i de områder som samene hadde brukt før. De har måttet flykte nordover og oppover i høyfjellet, og de må betale bøter hvis reinen har beitet i områder hvor nordmennene har bosatt seg. Men han håper altså at dette kan bedre seg når saken er blitt belyst.

Første del av boka følger reinen og samene gjennom årstidene, det blir fortalt om farlige ruter over høyfjellet og gjennom elver med isvann, både i godvær og i snøstorm, og med mange digresjoner underveis. Vi lærer om hvordan man temmer villrein, hvodan man kastrerer en reinbukk, hvordan sjansen for å overleve er for et barn som blir født på fjellet under reinflyttinga, om reintyveri, sykdommer på rein og hvordan de kureres, og mye mer.

Et kapittel handler om dyr, fisk og fugler som lever i samenes områder. Det største problemet er ulven, som er skapt av Djevelen. Boka beskriver mange former for ulvejakt, og har mange jakthistorier. Noen ender med at ulven blir drept, andre med at samen blir det

Samene har råd for alle slags sykdommer, til og med slike som noen leger ikke klarer å kurere. Men som han skriver; “Men det er ikke heldigt at skrive alle raadene i denne bog, fordi bogen vil blive lest over hele verden, og mange lærde herrer passer det slet ikke at høre om alle raadene, de tror ikke paa dem, de spotter kun Lappens dumhed, skønt, hvis de saa alt, hvad Lappen udrettede, saa undredes de over den kraft, og hvorfra den kommer.”

Boka har også et langt kapittel med samiske sagn om underjordiske, en lang, realistisk fortelling om samiske ungdommer, kjærlighet og ekteskap, og et kapittel om opprøret i “Koutokæino”, som han skriver,  et opprør som han ikke støtter.

Muittalus samid birra utkom i en tospråklig samisk/dansk utgave i 1910, Den ble oversatt til mange språk og fikk stor oppmerksomhet. En svensk oversettelse kom i 1917. I september 2025 kan engelske, tyske, franske, italienske og japanske oversettelser kjøpes på Amazon, og Adlibris har den tyske oversettelsen. Den opprinnelige danske utgaven kan leses hos Nasjonalbiblioteket og på svenske nettsider.

Dessuten ble boka oversatt og utgitt på norsk i 2010, av forlaget ČálliidLágádus, og behørig lansert i forbindelse med hundreårsjubileet.  Den er utsolgt fra forlaget, men fins på mange bibliotek, både i Nord-Norge og i sørsamiske områder i Sør-Norge. Dessuten fins den i september 2025 på biblioteket på Kongsberg, ifølge Bibsok.no. Heia Kongsberg! På bokelskere.no er det ingen som følger boka. På Goodreads har den 16 omtaler på engelsk, italiensk, tysk og samisk. NRK hadde en liten artikkel om utgivelsen 24. august. 2010. Jeg har ikke funnet noen anmeldelser av boka på norsk; i og med at den kom ut på et lite forlag, har det kanskje ikke vært brukt så mye penger på å markedsføre den for det boklesende norske publikum.

Så det ser heldigvis ut til at Muittalus samid birra ikke har vært noen verstselger utenfor Norge. Og jeg synes at det er forståelig at den har vakt interesse i mange land, siden den er en skattkiste av informasjon og spennende, tankevekkende fortellinger om tradisjonell samisk kultur.

Merimies muistelee is a collection of poems by Alf Nilssen-Børsskog, written in the kven language with translations into Norwegian and English. The kven language is an endangered language used by a minority group in Norway, originally immigrants from what is now Finland and Northern Sweden. It is closely related to Finnish.
The author is telling in beautiful verses about his life as a sailor and his return to the place he grew up, his love for his parents, the lutheran religion and the place he grew up.

Alf Nilsen-Børsskog er grunnleggeren av kvensk litteratur. Merimies muistelee inneholder 20 dikt på det kvenske språket; de er dessuten oversatt til norsk og til engelsk, og den har 64 sider. Tittelen er oversatt til engelsk som «A sailor recounts». (Tittelen er ikke oversatt til norsk. Men en finsk ordbok kan fortelle: Meri = hav, sjø. Mies = mann. Muistella = tenke tilbake.) Merimies  muistelee ble gitt ut av Halti kvenkultursenter IKS i Nordreisa i 2021. Ifølge bibsok.no er Nasjonalbiblioteket det eneste norske biblioteket som har den, men en ettspråklig kvensk utgave fra 2013 fins på omtrent 15 bibliotek rundt i Nord-Norge. Denne nyere boka blir solgt på Halti kvenkultursenter i Skibotn, så det kan hende at en og annen turist har plukket den med seg, slik som jeg.

Diktene handler om forfatterens eget liv.  Som ung gutt blir han sjømann, og etter et liv på sjøen vender han hjem til bygda der han vokste opp. Foreldrene hans er døde og barndomshjemmet forlatt:

Kotitalo oli autti
miehen astuissa porthaile
tartuttaissa ovikahvhaan
ovi oli lukussa

(Hjemmet var øde / idet mannen stod på trappen / og tok tak i dørhåndtaket / var døren låst)

Han er blitt en reflektert og erfaren eldre mann. Når han ser tilbake på oppveksten sin, fylles han av takknemlighet til sine foreldre, sin hjembygd og den lutherske religionen.

Muistan äiðin syvät sanat
joita piðin seurata
isä-vainaan viishaat varat
muistela piðin maailmala
istuessain toivon sanat
saavan jalat kuljeskella
yli maitten yli mertten
kautta kenttiin erämaitten
tähtitaivhaan korkeukshiin

Jeg minnes mammas dype ord / som jeg måtte følge / min avdøde fars vise råd / måtte jeg huske i verden / mens jeg sitter håper jeg / at ordene får ben å gå på / over land og over vann / via villmarkens sletter / opp til stjernehimmelens høyder

Diktene er skrevet i en nokså fast verseform med fire trokéer slik som Kalevala, og med mye allitterasjon. Jeg var veldig fornøyd med oversettelsen til norsk, fordi den ikke er noen gjendiktning, men følger den kvenske teksten tettest mulig og dermed gjør den lettere å forstå, samtidig som dette valget demonstrerer at dette i utgangspunktet er en bok på kvensk snarere enn en flerspråklig bok.

Arve Henriksen har satt musikk til diktene; den er innspilt på en CD som følger med boka.

Jeg synes at diktene er veldig vakre, og at det er stort å få lese et så velformet og oppriktig vitnesbyrd om livet til en så beundringsverdig mann.

Ripe dreams is a novel written by the Norwegian author Nathan Haddish Mogos and published in 2019. It is written in English, which might be one reason it did not catch much interest in his homeland, but it can be bought on Amazon and probably other bookshops too.
The novel follows the coming of age of the teenager Teme. He is traumatized after his dangerous flight from Eritrea across the Mediterranean, but he has a psychologist, a girlfriend and other friends who are helping him grow and find his true self.
My column Worstsellers tries to put light upon books I think are interesting but yet not well known in my country. But I don’t know how this novel was received by the English speaking audience.

Romanen Ripe Dreams er skrevet av Nathan Haddish Mogos, som er en norsk forfatter bosatt i Oslo. Den ble utgitt i 2019 av Austinmacauley publishers, som ifølge nettsiden er et uavhengig forlag med kontor i  in London, Cambridge, New York og Sharjah.

Ripe Dreams handler om en viktig periode i livet til tenåringen Teme i Oslo. Utfordringene hans er å kontrollere egen mistillit og aggresjon, holde seg borte fra gata og gjengen, ikke bruke narkotika, skaffe seg en jobb og komme til klarhet over seg selv. Han har en eritreisk kamerat, og hans viktige hjelpere er en innsiktsfull og profesjonell psykolog og hans varme, forståelsesfulle, tålmodige og nydelige kjæreste Elise. I tillegg til å fortelle om Teme sin utvikling, gir romanen også innblikk i disse to sitt liv og tankegang. Romanen gir i hovedsak et positivt bilde av det norske samfunnet.

Teme er traumatisert etter en farlig flukt gjennom Libya og over Middelhavet, og fortellingen om flukten blir derfor grundig behandlet i romanen. Teme innser etter hvert at han må dele historien om sin flukt med psykologen og med kjæresten. I begynnelsen av romanen ser det mørkt ut for han, men hjelperne hans og hans egen modningsprosess sørger for at det skjer en positiv utvikling.

Forhåpentligvis fikk romanen et publikum i mange land, men den har bare 8 ratings på Goodreads. Tidsskriftet Utrop har hatt et intervju med forfatteren, men jeg har ikke funnet noen anmeldelse i norske aviser. Ifølge bibsok fins romanen bare på bibliotekene i Harstad, Lillehammer og Deichmanske i Oslo. Derfor: Når det gjelder Norge er dette en stor verstselger.

Ripe Dreams er forfatterens tredje roman. Handlingen i debutromanen Mottak foregår i Harstad; den ble oversatt til norsk og fins på mange bibliotek. Jeg synes likevel Ripe Dreams er bedre og mer interessant.

“My little book” by Alma Knudsen was published in 1884. Alma was a poor housemaid who had no intention and no means of publishing the poems she wrote in her chamber after her long workdays. However, the famous author P. Chr. Asbjornsen got his hands on her manuscript; he had the necessary authority to get it published. Alma wrote about her life and her dreams and the condition of the housemaids in the Norwegian capital.
Mimi Sverdrup Lunden mentions Alma in her wonderful work “De frigjorte hender”. But "Min lille bog" was probably never reprinted, and very few people living today can have read it. 

“ “Min lille Bog” “ (Et sett anførselstegn hører til tittelen) med undertittelen ”Minder og Stemninger” er en liten samling med dikt av psevdonymet ”en Tjenestepige”, trykt i Kristiania i 1884.
Dette er ei bok som i aller høyeste grad ble skrevet for skrivebordsskuffen. En tjenestepike fra arbeiderklassen uten utdannelse og forbindelser hadde ingen sjanse for å få sitt arbeid trykt, så manuskriptet fungerte for denne forfatteren som en dagbok, trøst og samtalepartner. Samlingen inneholder dikt med titler som «Min lille søster» og «På min fødselsdag», et dikt om drømmemannen, og betraktninger om liv, død og kjærlighet. De er oppriktige, velkomponerte, og ikke oppstyltet. Mange av dem er lett underfundige og selvironiske.

Samlingen viser selvstendighet i forhold til den lyrikken hun kjente og satte høyest, nemlig salmeboka og skillingsviser. Wessel og Bjørnson nevnes også som lyrikere hun kjente til. Det er imponerende at en arbeiderklassekvinne med endeløst lange arbeidsdager uten oppbacking skrev såpass habil lyrikk.

Det måtte selvfølgelig en mann til før samlingen mot alle odds kunne utgis og trykkes. P. Chr. Asbjørnsen (kompanjongen til Moe) fikk på en eller annen måte fatt i manuskriptet, ble interessert, rettet skrivefeil, satte opp diktene korrekt for henne, skrev et langt, klokt og paternalistisk forord og fikk samlingen trykt. Resonnementet går ut på at siden denne forfatterinnen manglet utdanning og ikke tilhørte noe litterært fellesskap, måtte evnen til å skrive poesi være naturlig hos henne, og det fascinerte ham. Sånt måtte glede en gammel nasjonalromantikers hjerte, til tross for at talentet denne gangen kom fra Kristiania og ikke fra Telemark.

De to diktene «Fruens Jeremiade» og «Pigens Jeremiade» handler om tjenestepiker og husfruer og det dårlige forholdet mellom dem. Mimi Sverdrup Lunden fant disse interessante og siterer dem i sin fantastiske bok «De frigjorte hender», der hun også opplyser at forfatterens navn var Alma Knudsen. Det var slik denne bokleseren ble oppmerksom på boka og forfatteren.

I et annet dikt valser Alma opp med byens forfører, som prøver å date også henne:

Vor Don Juan, han plyndrede, han røvede, han stjal
de arme små Hjerter, ret som om han var gal.
Somme hopped ham så villigt imod,
Alle syntes, han var så sød og god.
Tilsidst var af pigerne kun legemer igjen, –
deres hjerter tog logis i Hr. Fransens bryst, jomæn.
Naturligvis også mig han satte stævne, –
jeg svor ved meg selv, mit Kjøn jeg skulde hævne.

Dermed gir hun forføreren en lang overhøvling om at det ikke går an å utnytte kvinner på den måten han gjør, og hun avslutter:

Og nu, min gode Fransen, jeg vender Dem ryggen, –
for min skyld må de gjerne hoppe ut over bryggen!

Jeg liker verstselgere. Det fins ingen Wikipediaside om Alma Knudsen og jeg har ikke funnet noe på nettet. Boka ble neppe trykt i flere opplag. Det må være utrolig få nålevende personer som har lest den.