(When the earth cracked, the fools appeared)

Afghansk ordtak

DECLARATION

In proceeding this day to the signature of the Convention respecting the cession of the Danish West-Indian Islands to the United States of America, the undersigned Secretary of State of the United States of America, duly authorized by his Government, has the honor to declare that the Government of the United States of America will not object to the Danish Government extending their political and economic interests to the whole of Greenland.

Robert Lansing

New York, August 4, 1916.

https://history.state.gov/historicaldocuments/frus1917/d881

https://www.detailedpedia.com/wiki-Treaty_of_the_Danish_West_Indies

https://www.diis.dk/en/research/colonial-past-and-the-us-wish-to-buy-greenland

(Undertegnede, statsministeren i USA, med nødvendig tillatelse fra Regjeringen, har æren av å erklære at USA’s regjering ikke vil protestere mot at den danske regjering utvider sine politiske og økonomiske interesser til hele Grønland.)

Sikkerhet, sannsynlighet for at ulykker unngås; fravær av situasjoner eller tilstander som kan forårsake personskade og død, eller skade eiendom eller miljø. Sikkerhet er ofte brukt som motsetning til risiko (høy sikkerhet gir lav risiko).

Det er umulig å oppnå absolutt sikkerhet, en viss rest av risiko vil eksistere i all menneskelig aktivitet. Metoder basert på sannsynlighetsregninger og statistiske analyser brukes for å vurdere og måle sikkerhet i forbindelse med spesielle aktiviteter og teknologier.

Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon, bind 13. Oslo 1998

Heile sommarnetter stod vi og hang ved gjerdet utanfor Oosterpark og preika hol i hovudet på kvarandre. Den som hadde klart å hugse alt i hop, kunne tent nok til eit heilt møblement. Det blir jo skrive så mykje rart for tida.

^{Nescio var fra Nederland. Novellen Unge Titanar ble strykt i 1915 og utgitt i bokform i 1933. Oversettelsen er av Robin van de Valle og Øystein Vidnes og kom ut på Skald forlag i 2025.}

^{Mullah Nasruddin, the Afghan folk hero, is visiting a cafe with a friend. They are about to share a glass of milk}

Hele dagen hadde Mullah Nasruddin, vårt muntrasjonsråd og åndelige veileder, og hans kamerat, som vi ikke kjenner navnet på, vandret den støvete veien mellom mullahens landsby og nabolandsbyen. Litt ut på ettermiddagen, men før varmen gjorde det minste tegn til å avta, kom de til en enkel, sliten kafe som lå innbydende og fristende ved en sving i veien. De to mennene lette i lommene sine og oppdaget at de hadde akkurat mange nok småmynter til at de kunne kjøpe et glass melk på deling.

Den lubne serveringsdamen kom med melkeglasset til dem og fikk småpengene. Jeg vet ikke hvorfor de ikke spurte om et ekstra tomt glass slik at de kunne dele, men det er mulig at de ikke tenkte på det. Det er også mulig at det nedlatende blikket hun sendte dem, føltes en smule ydmykende.

Men det står fast at kameraten til Nasruddin grep ned i lommene sine en gang til, og der fant han en liten pose med sukker. “Nasruddin”, sa han. “Du kan få drikke din halvpart av melken først. Jeg vil gjerne søte min halvpart med litt sukker som jeg fant akkurat nå.” “For all del”, svarte Nasruddin, “du kan helle oppi sukkeret med en gang. Jeg liker godt melk som er litt søt.”

Imidlertid avslo kameraten forslaget, til Nasruddins skuffelse. Han tok derfor ordet en gang til: “Vel, i så fall ønsker jeg å drikke min halvpart av denne friske melka med salt”, sa han og grep saltkaret som sto på bordet.

Den gamle mannen som fortalte meg dette for lenge siden, hadde selv vært gjest på kafeen og hørt hva de to sa. Han fortalte meg ikke hvordan episoden endte, men det var kanskje ikke det viktigste. Jeg vet ikke om disse to fortsatt er venner.

_{(From Klara and the Sun, the novel by Ishiguro. Klara is in McBain’s shed at sunset, looking at the sun’s reflection in seven glasses)}

Fra Kazuo Ishiguros roman Klara og Solen. (Fra del 5. Klara har gått ned til skuret til McBain rett før solnedgang. Veggen mangler, slik at solstrålene kan skinne inn i skuret. Klaras observasjon:)

[…]  det var stilt opp flere rektangulære glassruter opp mot veggen, den ene foran den andre […]  Inni glassrektanglene – som så ut til å være sju stykker, og som stod tett sammen og nesten helt loddrett – kunne jeg se Solens kveldsanikt […]Nå stod jeg foran glassrutene og så ned på dem [. . .] når jeg gransket Solens ansikt mer inngående i det ytterste rektangelet begynte jeg å forstå at jeg ikke kikket på et enkeltstående speilbilde, men at det faktisk fantes en litt annerledes versjon av Solens ansikt på hver av glassoverflatene, og at det som jeg i begynnelsen forsto som et enhetlig bilde, faktisk var sju separate bilder oppå hverandre, ettersom blikket mitt trengte gjennom alle de sju rutene. Selv om Solens ansikt i det fremste glassruten var avvisende og reservert, og kanskje ennå mer uvennlig i ruta under, ble det i de to neste nivående mykere og vennligere. Det var tre glassruter til bak disse igjen, og til tross for at det var vanskelig å se særlig mye av dem ettersom de lå så langt bak, kunne jeg ikke la være å legge merke til at disse ansiktene virket morsomme og vennlige. Hvordan det nå var med dette, og uansett hvordan bildene så ut på de enkelte glassrutene, så jeg dem som ett samlet bilde som viste et enkelt ansikt som viste en mengde konturer og følelser.

Da lærte vi kanskje litt av Ishiguro om å observere det som ligger under overflaten.

Mullah Nasruddin, vår ufeilbarlige sannsiger og muntrasjonsråd, fikk en gang spørsmål fra vennene om hva som var hans stjernetegn. De hadde sannsynligvis planer om å stille hans horoskop. Som alle vet, er ikke fødselsdager regnet som noen viktig dag i Afghanistan, men Nasruddin var ihvertfall ikke i tvil om når på året han var født.

-Jeg tilhører kjerringas stjernetegn, erklærte han.

-Men Nasruddin da, svarte vennene hans, som var usikre på om han gjorde narr av dem eller om han mente at spørsmålet hadde vært frekt. – Det fins vel ikke noe sånt som kjerringas stjernetegn?

– Dere er naive, det må jeg virkelig si, repliserte mullahen. Jeg ble født i jomfruens tegn, men det er lenge, lenge siden den gangen.

Vår venn, veileder og evige forbilde Mullah Nasruddin var lei seg og frustrert. Hans kjære gamle esel var nemlig sporløst forsvunnet. Sin vane tro gikk han på kafeen for å søke trøst og kanskje til og med møte noen som kunne hjelpe ham med informasjon om hva som var skjedd.

I det innerste hjørnet av kafeen satt det en fremmedkar, og siden han hadde et vennlig utseende, gikk Nasruddin over til ham og spurte om han visste noe om det forsvunne dyret. For han kjente seg sikker på at eselet hans ikke var i nabolaget.

– Ja, jeg så eselet ditt for ikke lenge siden, svarte mannen. – Det var i hjembyen min langt borte, der det hadde tatt seg jobb som dommer.

– Du snakker sant, sa mullah Nasruddin. -Jeg har mange ganger tenkt at eselet mitt kom til å bli dommer en dag, for jeg merket at det ikke brydde seg om å følge med da jeg lærte det opp i filosofiens grunnprinsipper.

Det er uvisst om eselet til Nasruddin senere gikk med på å slutte i denne ærefulle stillingen og bli med mullahen tilbake. Det er like uvisst hva fremmedkaren tenkte om det som hadde skjedd. Kanskje trakk han i sitt stille sinn Nasruddins dyktighet som lærer og filosof i tvil, kanskje tenkte han at folket i hjembyen hans hadde fått den dommeren de fortjente, eller kanskje han ganske enkelt syntes synd på mullah Nasruddin som hadde mistet det kjære eselet sitt. Ikke godt å si.