_{(From Klara and the Sun, the novel by Ishiguro. Klara is in McBain’s shed at sunset, looking at the sun’s reflection in seven glasses)}

Fra Kazuo Ishiguros roman Klara og Solen. (Fra del 5. Klara har gått ned til skuret til McBain rett før solnedgang. Veggen mangler, slik at solstrålene kan skinne inn i skuret. Klaras observasjon:)

[…]  det var stilt opp flere rektangulære glassruter opp mot veggen, den ene foran den andre […]  Inni glassrektanglene – som så ut til å være sju stykker, og som stod tett sammen og nesten helt loddrett – kunne jeg se Solens kveldsanikt […]Nå stod jeg foran glassrutene og så ned på dem [. . .] når jeg gransket Solens ansikt mer inngående i det ytterste rektangelet begynte jeg å forstå at jeg ikke kikket på et enkeltstående speilbilde, men at det faktisk fantes en litt annerledes versjon av Solens ansikt på hver av glassoverflatene, og at det som jeg i begynnelsen forsto som et enhetlig bilde, faktisk var sju separate bilder oppå hverandre, ettersom blikket mitt trengte gjennom alle de sju rutene. Selv om Solens ansikt i det fremste glassruten var avvisende og reservert, og kanskje ennå mer uvennlig i ruta under, ble det i de to neste nivående mykere og vennligere. Det var tre glassruter til bak disse igjen, og til tross for at det var vanskelig å se særlig mye av dem ettersom de lå så langt bak, kunne jeg ikke la være å legge merke til at disse ansiktene virket morsomme og vennlige. Hvordan det nå var med dette, og uansett hvordan bildene så ut på de enkelte glassrutene, så jeg dem som ett samlet bilde som viste et enkelt ansikt som viste en mengde konturer og følelser.

Da lærte vi kanskje litt av Ishiguro om å observere det som ligger under overflaten.

Mullah Nasruddin, vår ufeilbarlige sannsiger og muntrasjonsråd, fikk en gang spørsmål fra vennene om hva som var hans stjernetegn. De hadde sannsynligvis planer om å stille hans horoskop. Som alle vet, er ikke fødselsdager regnet som noen viktig dag i Afghanistan, men Nasruddin var ihvertfall ikke i tvil om når på året han var født.

-Jeg tilhører kjerringas stjernetegn, erklærte han.

-Men Nasruddin da, svarte vennene hans, som var usikre på om han gjorde narr av dem eller om han mente at spørsmålet hadde vært frekt. – Det fins vel ikke noe sånt som kjerringas stjernetegn?

– Dere er naive, det må jeg virkelig si, repliserte mullahen. Jeg ble født i jomfruens tegn, men det er lenge, lenge siden den gangen.

Vår venn, veileder og evige forbilde Mullah Nasruddin var lei seg og frustrert. Hans kjære gamle esel var nemlig sporløst forsvunnet. Sin vane tro gikk han på kafeen for å søke trøst og kanskje til og med møte noen som kunne hjelpe ham med informasjon om hva som var skjedd.

I det innerste hjørnet av kafeen satt det en fremmedkar, og siden han hadde et vennlig utseende, gikk Nasruddin over til ham og spurte om han visste noe om det forsvunne dyret. For han kjente seg sikker på at eselet hans ikke var i nabolaget.

– Ja, jeg så eselet ditt for ikke lenge siden, svarte mannen. – Det var i hjembyen min langt borte, der det hadde tatt seg jobb som dommer.

– Du snakker sant, sa mullah Nasruddin. -Jeg har mange ganger tenkt at eselet mitt kom til å bli dommer en dag, for jeg merket at det ikke brydde seg om å følge med da jeg lærte det opp i filosofiens grunnprinsipper.

Det er uvisst om eselet til Nasruddin senere gikk med på å slutte i denne ærefulle stillingen og bli med mullahen tilbake. Det er like uvisst hva fremmedkaren tenkte om det som hadde skjedd. Kanskje trakk han i sitt stille sinn Nasruddins dyktighet som lærer og filosof i tvil, kanskje tenkte han at folket i hjembyen hans hadde fått den dommeren de fortjente, eller kanskje han ganske enkelt syntes synd på mullah Nasruddin som hadde mistet det kjære eselet sitt. Ikke godt å si.

Vår venn og åndelige veileder Mullah Nasruddin likte seg best hjemme i landsbyen sin der hverdagslivet utspant seg i kafeen, på jordene og langs landeveien. De beste vennene hans bodde jo der, og han visste råd for alle situasjoner som kunne oppstå. Men det forekom at han måtte reise til fremmede plasser i ulike viktige ærender. En kald vinterdag kom han til en slik by, og satte kursen mot vertshuset. Men da han var nesten framme, møtte han en sint hund som bjeffet mot ham og oppførte seg truende. Derfor bøyde han seg for å plukke opp en stein for å kaste på hunden og jage den. Men han klarte ikke å få steinen løs, for den var frosset fast til marka.
-For en merkelig by! sa Mullah Nasruddin. -De binder steinene og lar hundene gå løs.

Youth is full of laughter,
While age is full of sadness.
Youth is full of strength,
While age is full of weakness and tears.
Youth is full of promise,
While age has already had its day,
Not a word of comfort,
Will it give you.
If youth is sometimes headstrong,
Who is to blame?
It is the older people,
Who put the youth in a frame.
If age was aware,
Of the disappearance of its youth
It would be able to comfort,
The youth of today.
So dear old friends,
Do not sit and stare.
Try to give some advice,
To the young ones.

Subilaga Kasesela

Diktet sto på trykk i Tangwani Girls’ Magazine, som kom ut i Dar es- alaam en gang på 1980-tallet. Ifølge redaksjonen var hensikten med magasinet å skaffe penger til “the Self-reliance school project”, og dessuten “try to improve our English”. Et lite søk på nettet tyder på at Subilaga ble lege, at hun arbeidet med aids-forebygging, og at hun holdt et innlegg om dette på en stor konferanse i 2008. Hun ble generalsekretær i Medical Women Association of Tanzania, der hun koordinerte arbeidet med å bekjempe brystkreft, som hun tragisk nok døde av på et sykehus i New Delhi i 2017. Fred over hennes minne. Jeg håper og tror at hun ikke ville hatt noe imot at det gamle diktet ble publisert på nytt.

Handlinger har konsekvenser! Ingen var mer klar over dette enn vår helt, mullah Nasruddin, hvis fremsynthet forbløffet så vel hans kamerater som oss som andektig lytter til fortellingene om hans visdom.

Det hadde vært en alt for varm dag i den lille landsbyen. Men endelig var den verste formiddagsheten over, så mullah Nasruddin kunne gå hjem igjen fra kafeen. Han var i følge med en av de mange kameratene sine. Men så skjedde det at de passerte en ung gutt som stod utenfor en butikk.

-Unnskyld, kan De si meg hva klokka er? sa gutten til Nasruddin. Men Mullah Nasruddin lot som han ikke hørte spørsmålet og gikk bare videre.

– Unnskyld, vet De hvor mye klokka er? spurte gutten igjen, han måtte springe for å ta dem igjen. Men Nasruddin ville fremdeles ikke svare, så gutten ga opp og gikk tilbake for å fortsette å se i butikkvinduet.

– Nasruddin, det var da en grei og høflig gutt. Hvorfor ville du svare ham på spørsmålet hans? Vennen hans var direkte sjokkert over mullahens uhøflighet.

– Nei, saken er ikke så enkel, sa Nasruddin. -I så fall måtte jeg hilst på gutten og spurt hvordan det sto til med ham og familien hans. Og vanlig høflighet hadde krevd at jeg måtte tilby ham å slå følge med oss. I så fall kunne det hende at han hadde blitt med oss helt hjem, og der var det en mulighet for at han hadde møtt min datter. Hun er meget vakker, som du vet; jeg har lagt merke til hvordan du ser på henne. Og det hadde vært en mulighet for at hun kunne ha blitt forelsket i den gutten.

Jeg ønsker naturligvis ikke å få en svigersønn som er så fattig at han ikke har noen klokke.

Dag Ottar Hansen lærte oss denne historien

Like one who binds the stone in the sling is one who gives honor to a fool
(English standard version)

^{(Lik en som legger steinen på plass i slyngen er den som gir ære til en dumming)}

Now does he feel
His secret murders sticking on his hands.
Now minutely revolts upbraid his faith-breach.
Those he commands move only in command,
Nothing in love. Now does he feel his title
Hang loose about him, like a giant’s robe
Upon a dwarfish thief.

^{Oversettelse: Nå føler han at mordene han begikk i hemmelighet kleber til hendene hans.
Hvert minutt straffer opprørere ham for hans tillitsbrudd.
De som han kommanderer, adlyder bare fordi de blir kommandert,
ikke av kjærlighet. Nå kjenner han at kongetittelen
henger løst rundt ham, som klærne til en kjempe
på en ynkelig liten tyv.}

And that which should accompany old age,
As honor, love, obedience, troops of friends,
I must not look to have, but, in their stead,
Curses, not loud but deep, mouth-honor, breath
Which the poor heart would fain deny and dare not.

^{Og det som skulle høre til høy alder,
slik som ære, lydighet, venneflokk,
kan jeg ikke få, men derimot
lavmælte, inderlige forbannelser, smiger, liv
som hjertet gjerne ville avslutte, men ikke våger}

Fra Macbeth av Shakespeare.