Vår venn og åndelige veileder Mullah Nasruddin likte seg best hjemme i landsbyen sin der hverdagslivet utspant seg i kafeen, på jordene og langs landeveien. De beste vennene hans bodde jo der, og han visste råd for alle situasjoner som kunne oppstå. Men det forekom at han måtte reise til fremmede plasser i ulike viktige ærender. En kald vinterdag kom han til en slik by, og satte kursen mot vertshuset. Men da han var nesten framme, møtte han en sint hund som bjeffet mot ham og oppførte seg truende. Derfor bøyde han seg for å plukke opp en stein for å kaste på hunden og jage den. Men han klarte ikke å få steinen løs, for den var frosset fast til marka.
-For en merkelig by! sa Mullah Nasruddin. -De binder steinene og lar hundene gå løs.

Youth is full of laughter,
While age is full of sadness.
Youth is full of strength,
While age is full of weakness and tears.
Youth is full of promise,
While age has already had its day,
Not a word of comfort,
Will it give you.
If youth is sometimes headstrong,
Who is to blame?
It is the older people,
Who put the youth in a frame.
If age was aware,
Of the disappearance of its youth
It would be able to comfort,
The youth of today.
So dear old friends,
Do not sit and stare.
Try to give some advice,
To the young ones.

Subilaga Kasesela

Diktet sto på trykk i Tangwani Girls’ Magazine, som kom ut i Dar es- alaam en gang på 1980-tallet. Ifølge redaksjonen var hensikten med magasinet å skaffe penger til “the Self-reliance school project”, og dessuten “try to improve our English”. Et lite søk på nettet tyder på at Subilaga ble lege, at hun arbeidet med aids-forebygging, og at hun holdt et innlegg om dette på en stor konferanse i 2008. Hun ble generalsekretær i Medical Women Association of Tanzania, der hun koordinerte arbeidet med å bekjempe brystkreft, som hun tragisk nok døde av på et sykehus i New Delhi i 2017. Fred over hennes minne. Jeg håper og tror at hun ikke ville hatt noe imot at det gamle diktet ble publisert på nytt.

Handlinger har konsekvenser! Ingen var mer klar over dette enn vår helt, mullah Nasruddin, hvis fremsynthet forbløffet så vel hans kamerater som oss som andektig lytter til fortellingene om hans visdom.

Det hadde vært en alt for varm dag i den lille landsbyen. Men endelig var den verste formiddagsheten over, så mullah Nasruddin kunne gå hjem igjen fra kafeen. Han var i følge med en av de mange kameratene sine. Men så skjedde det at de passerte en ung gutt som stod utenfor en butikk.

-Unnskyld, kan De si meg hva klokka er? sa gutten til Nasruddin. Men Mullah Nasruddin lot som han ikke hørte spørsmålet og gikk bare videre.

– Unnskyld, vet De hvor mye klokka er? spurte gutten igjen, han måtte springe for å ta dem igjen. Men Nasruddin ville fremdeles ikke svare, så gutten ga opp og gikk tilbake for å fortsette å se i butikkvinduet.

– Nasruddin, det var da en grei og høflig gutt. Hvorfor ville du svare ham på spørsmålet hans? Vennen hans var direkte sjokkert over mullahens uhøflighet.

– Nei, saken er ikke så enkel, sa Nasruddin. -I så fall måtte jeg hilst på gutten og spurt hvordan det sto til med ham og familien hans. Og vanlig høflighet hadde krevd at jeg måtte tilby ham å slå følge med oss. I så fall kunne det hende at han hadde blitt med oss helt hjem, og der var det en mulighet for at han hadde møtt min datter. Hun er meget vakker, som du vet; jeg har lagt merke til hvordan du ser på henne. Og det hadde vært en mulighet for at hun kunne ha blitt forelsket i den gutten.

Jeg ønsker naturligvis ikke å få en svigersønn som er så fattig at han ikke har noen klokke.

Dag Ottar Hansen lærte oss denne historien

Like one who binds the stone in the sling is one who gives honor to a fool
(English standard version)

^{(Lik en som legger steinen på plass i slyngen er den som gir ære til en dumming)}

Now does he feel
His secret murders sticking on his hands.
Now minutely revolts upbraid his faith-breach.
Those he commands move only in command,
Nothing in love. Now does he feel his title
Hang loose about him, like a giant’s robe
Upon a dwarfish thief.

^{Oversettelse: Nå føler han at mordene han begikk i hemmelighet kleber til hendene hans.
Hvert minutt straffer opprørere ham for hans tillitsbrudd.
De som han kommanderer, adlyder bare fordi de blir kommandert,
ikke av kjærlighet. Nå kjenner han at kongetittelen
henger løst rundt ham, som klærne til en kjempe
på en ynkelig liten tyv.}

And that which should accompany old age,
As honor, love, obedience, troops of friends,
I must not look to have, but, in their stead,
Curses, not loud but deep, mouth-honor, breath
Which the poor heart would fain deny and dare not.

^{Og det som skulle høre til høy alder,
slik som ære, lydighet, venneflokk,
kan jeg ikke få, men derimot
lavmælte, inderlige forbannelser, smiger, liv
som hjertet gjerne ville avslutte, men ikke våger}

Fra Macbeth av Shakespeare.

Mullah Nasruddin var en hyggelig og omgjengelig mann, så han hadde mange venner som han brukte mye tid sammen med, og han satte stor pris på omgangen med dem. Likevel er det ikke umulig at den levende skapningen som stod hans hjerte aller nærmest, var det lille grå eselet hans, som delte livet sitt med ham på eiendommen og i landsbyen der han bodde.

En velkjent særegenhet med mullahen var at han brukte å sitte baklengs på eselet når han red det. Han satt fornøyd og så på eselets rumpe og landskapet som de hadde forlatt, mens eselet gikk sakte og bedagelig i retning det stedet som de faktisk var på vei til den dagen.

Når vennene hans spurte mullahen hvorfor han red på denne underlige måten, forklarte han at de måtte forstå at eselet hans var et meget sta og gjenstridig dyr. – Eselet og jeg er nesten alltid uenige om retningen, innrømmet han. Og jeg er ikke noen egenrådig person, jeg respekterer at eselet mitt har en vilje akkurat som jeg har det selv. Så i omgangen med dette dyret, søker jeg et kompromiss. Ja, kompromisser er faktisk avgjørende for å opprettholde vennskap, tror jeg. – Og når jeg sitter baklengs, får vi begge to oppfylt ønskene våre til en viss grad. Eselet mitt kommer til den plassen det ønsker, mens jeg ser på den plassen jeg ønsket å komme til.

^{(According to Mullah Nasruddin, the Afghan folklore hero, your opinion about other people does not depend on them, but rather about who you are as a person yourself)}

En dag var Mullah Nasruddin ute og reparerte et gjerde langs eiendommen sin noen hundre skritt utenfor landsbyen. Da kom det en fremmed mann bort til ham og spurte: – Du er kjent med forholdene her i distriktet, ikke sant? Hvordan er menneskene i den neste landsbyen jeg kommer til?

– Tja, jeg vet ikke hva jeg skal si. Men hva synes du forresten om menneskene i vår landsby? spurte Nasruddin.

– Tåpelige, late, uvitende og uforskammete, hvis du absolutt må vite det, sa den fremmede.

– Det blir sannsynligvis det inntrykket du får av folk i den neste landsbyen også, sa mullahen.

Men et par timer senere kom det en ny veifarende forbi og innledet en samtale med mullah Nasruddin. Og pussig nok spurte han også hvordan menneskene i den neste landsbyen var.

– Hva mener du om menneskene i denne landsbyen? spurte  Nasruddin.

– Jeg liker dem! De har vært imøtekommende, vennlige, fredsommelige og gjestfri, svarte den fremmede.

– Du får nok den samme oppfatningen av folk i den neste landsbyen, svarte mullah Nasruddin, før han tok farvel med den hyggelige fremmedkaren

Vår alles helt, unikumet Mullah Nasruddin, var en morgen ute og arbeidet, som han kalte det, i hagen sin. Og så kom naboen hans på besøk, men det var en fyr som Nasruddin ikke likte så veldig godt. I dag hadde han et viktig ærend, han lurte nemlig på om Nasruddin kunne tenke seg å låne ham eselet sitt denne dagen.

Men Nasruddin hadde bare dette ene eselet, og han så på det som en kjær venn, og han hadde ikke lyst i det hele tatt til å låne det bort til akkurat denne naboen. Derfor svarte han: -Jeg skulle virkelig gjerne ha lånt bort eselet til deg, men nå forholder det seg slik at broren min allerede har lånt det for å bære hveteavlingen til mølla. Så dessverre er ikke eselet her for øyeblikket.

Naboen var skuffet. Men han tok høflig avskjed med Nasruddin og begynte å gå hjemover igjen.
Men da han hadde gått noen få skritt, hørte han at eselet til Mullah Nasruddin brekte kraftig. Det hadde nemlig stått i bakgården hele tiden. Naboen snudde seg til Nasruddin og sa: -Herr Mullah, jeg trodde at du hadde sagt at eselet ditt ikke var her.

Mullah Nasruddin snudde seg fortørnet mot naboen og sa: -Kjære venn, hvem foretrekker du å tro på? Eselet eller meg?

Og plutselig var naboen i en situasjon som det ikke var lett å komme ut av, for hva skulle han svare? Imidlertid, nå er spørsmålet: Hvem var mest uhøflig av de to? Mullahen som hadde diktet opp en uriktig forklaring, eller naboen som hadde våget å konfrontere ham med at han hadde pyntet på de faktiske forholdene?