This little article is about a book written by the Swedish missionary E V Sjöblom who attacked King Leopold's enslavement and murders of the population in Congo
Boka er en trykt utgave av dagboka til E V Sjöblom, som var misjonær i Kongo på 1890-tallet, og kom ut i 1907. Den forteller om hva han foretok seg hver eneste dag i de 2-3 årene han var i Kongo.
Kongo var på denne tida eid av kong Leopold av Belgia, som hadde omdannet landet til en stor slaveleir. Leopold står ansvarlig for drapene på ti millioner mennesker, pluss lemlesting og ødelagte liv for mange flere. Så han er høyt oppe på lista over store europeiske massemordere. Denne historien er fortalt blant annet av Adam Hochschild, som i boka «Kong Leopolds arv» (norsk oversettelse av Mia Hidle 2005) skriver at «Leopolds kanskje argeste kritiker var en svensk baptistmisjonær, E. V. Sjöblom».
Det meste av tiden reiser Sjöblom rundt i landsbyene og forkynner. Han leser i bibelen. Han samarbeider med andre misjonærer. Han skriver ofte om at han er syk. Ifølge hans beskrivelser var «infödingarne» positive til budskapet hans, men de var likevel ikke lette å omvende til kristendommen. Det inntrykket han gir, er helt entydig: De oppfatter ham som deres venn og hjelper, i motsetning til koloniherrene. Veldig mange av dagene hans slutter med en bønn om at Gud vil hjelpe ham i hans gjerning, og med oppfordringer til det kristne Europa om å hjelpe til.
At «Bula matadi» (fristatens offiserer, det vil si Leopolds folk) dreper og mishandler befolkningen i Kongo, blir også omtalt. Allerede på skipet på vei til Kongo tar han opp en diskusjon med andre europeere, som mener at afrikanere ikke er mennesker. Sjöblom, derimot, hevder at de er det. Spesielt mot slutten av hans tid i Kongo kommer det fram hvor opprørt han er over massedrapene og slaveriet.
7. desember 1895 skriver han: “O, om endast den civiliseradevärlden visste, hurusom hundra-, ja tusental mördas, byar ödeleggas och de ännu lefvande infödingarna framsläpa sin tillvaro i det värsta slafveri, för att sålunda utföra detta tvångsarbete, är jag viss om, att den ej skulle befatta sig något med de alster, som frambringas af nämdnda kautschuk, hvilken kan sägas vara doppad i dessa naturbarns tårar og blod samt kostar tusentals lif og egendom samt de lefvandes egendom och frihet». For å holde drapene hemmelig, «tillsägas de utställda vaktposterna at ej såsom förr taga de afhuggna händerna til fristatens station.» I 1895 har folk i Europa begynt å få en anelse om hva som foregår. Men offiserene sier til soldatene at hvis de «innfødte» «ej bringa den angifna kvantiteten kautschuk och lifsmedel, så skjuten dem, men fören ej de afhuggna henderna till mig, som I förr haver gjort”.
Vi kan vel i dag være enige om at det ikke er noe stort framskritt i menneskelighet at man ikke lenger dokumenterer sine drap ved å framlegge de dødes avkuttete hender.
Sjöblom prøver å diskutere med funksjonærene i Leopolds drapsmaskineri. Argumentene hans er de samme hele veien: Alle mennesker er Guds barn og har de rettene som følger med. Terroren er skammelig og uforenlig med ekte sivilisasjon. Siden han er den personen han er, er det likevel innlysende for ham at sann sivilisasjon må bygge på sann kristendom.
Boka ble utgitt på nytt av Svenska baptistsamfundet i 2003. Jeg fant den ikke på bibsok.no. Det fins en kort artikkel om Sjöblom på svensk Wikipedia, og en artikkel med tittelen «Visselblåsaren av Guds nåde» på axess.se. Journalisten Birger Thureson har skrevet en biografi om ham. Se http://www.birgerthureson.se/?page_id=105 – Denne boka fant jeg heller ikke på bibsok eller hos adlibris.
Det ser ut til at Sjöbloms kritikk av Leopold og hans skrekkregime fikk stor oppmerksomhet da den kom ut, både dagboka og foredrag som han holdt i London. Men jeg tror ikke det eksisterer mange eksemplarer Sjöbloms dagbok i Norge i dag – en ekte verstselger.