^{This post presents “Doktorens datter” by Kirsten Bergh, which is a novel about a young girl growing up in Vadso, Finnmark around 1900. It is not well known today. Vadso was an international city; Finnish-speaking, Norwegian-speaking, sami and people from Russia met here}

Handlingen i Doktorens datter av Ba Borch, psevdonym for Kirsten Bergh, foregår i Vadsø i årene rundt 1900. Det er en spennende by; den “minner om en restaurant i det store utland, hvor det svirrer med fremmede språk, og de mest fremmedartede fysiognomier er å se”. Romanen gir gode beskrivelser av hvordan det var å leve der.

Fra side 16 – 20: – Øverst på bakken i Midtbyen ligger amtmannsgården med veranda både oppe og nede. . . -Oppe i bakken nest amtmannsgården ligger huset vårt, stort og lysegrønt . . . Nede i byen ligger Torget, der butikkene ligger, og i utkanten av byen bor kvenene. . . .  -I Ytre Kvenby ruver sykehuset, og utenfor ligger alle de små husene hvor kvenene bor. . . . Lengst i øst blir Kvenbyen aller fattigst, og det vrimler av snørrete småonger som leker på kvensk. . . Alt jeg kan av kvensk bannskap og kvenviser, har jeg lært ved Samlaget eller av kvenpikene våre. . . Finnene bor ikke i byen, de kommer bare fra fjorden og fra Tana og helt fra Karasjonk for å handle eller gå til doktor. . .  finnene eller lappene eller samene er de nomadene som har rein og bor i telt og koier inne på Finnmarksvidda. Mange bor også ved fjordene, de kalles sjøfinner og er de fattigste og urensligste av alle finner. En ekte fjellfinn med hvit pesk og stjernelue og kniv i beltet og bellinger og skaller er flott å se på, og ingen av fars pasienter er så snille som dem. . . . etter min mening er denne byen den artigste i verden, og jeg kjenner den, for jeg er født her og har bodd her hele livet.

Så langt forfatterens beskrivelse, lagt i munnen på den 15 år gamle hovedpersonen Ba. Det fins også rike skildringer av Finnmarks natur, antakelig beregnet på lesere fra andre kanter av landet. Vi leser om molte, ørret og sei, nordlys og mørketid, stormer og godværsdager. Ba har venner og kontakter blant alle slags mennesker og i alle sosiale lag i den lille byen som hun elsker så høyt. Som ung pike fra overklassen finner hun alle dører åpne, og ingen vil henne egentlig noe vondt. Hun går på sitt første ball, en ung mann viser interesse for henne, hun opplever en hasardiøs kjøretur med reinslede, hun roter seg ut i båt på Varangerfjorden i uvær og hun overnatter alene i en torvgamme inne på Varangerhalvøya. Hun har forbløffende frie tøyler, selv om det fins grenser for hva som er tillatt. Her må vi si at forfatteren Kirsten Bergh taler kvinnenes og det modernes sak.

Romanen ender med at hun til sin fortvilelse er nødt til å forlate sitt kjære Finnmark, men hun er fast bestemt på å komme tilbake etter å ha tatt utdanning.

Romanen kom i 1943 og ble trykt på nytt i 1947, så den må ha solgt bra den gangen, men den er ikke i salg nå. Jeg skulle tro at den blir husket i Vadsø. Men en roman om en pikes ungdomsår ville i dag inneholdt beskrivelser av vold, seksuelt misbruk og psykiske problemer, og alt dette mangler her. Så det vil ikke komme noen ny utgave. Den fins fremdeles på enkelte bibliotek i Nord-Norge, og den fins selvsagt på bokhylla.no.

This little article is about a book written by the Swedish missionary E V Sjöblom who attacked King Leopold's enslavement and murders of the population in Congo

Boka er en trykt utgave av dagboka til E V Sjöblom, som var misjonær i Kongo på 1890-tallet, og kom ut i 1907. Den forteller  om hva han foretok seg hver eneste dag i de 2-3 årene han var i Kongo.

Kongo var på denne tida eid av kong Leopold av Belgia, som hadde omdannet landet til en stor slaveleir. Leopold står ansvarlig for drapene på ti millioner mennesker, pluss lemlesting og ødelagte liv for mange flere. Så han er høyt oppe på lista over store europeiske massemordere. Denne historien er fortalt blant annet av Adam Hochschild, som i boka «Kong Leopolds arv» (norsk oversettelse av Mia Hidle 2005) skriver at «Leopolds kanskje argeste kritiker var en svensk baptistmisjonær, E. V. Sjöblom».

Det meste av tiden reiser Sjöblom rundt i landsbyene og forkynner. Han leser i bibelen. Han samarbeider med andre misjonærer. Han skriver ofte om at han er syk. Ifølge hans beskrivelser var «infödingarne» positive til budskapet hans, men de var likevel ikke lette å omvende til kristendommen. Det inntrykket han gir, er helt entydig: De oppfatter ham som deres venn og hjelper, i motsetning til koloniherrene. Veldig mange av dagene hans slutter med en bønn om at Gud vil hjelpe ham i hans gjerning, og med oppfordringer til det kristne Europa om å hjelpe til.

At «Bula matadi» (fristatens offiserer, det vil si Leopolds folk) dreper og mishandler befolkningen i Kongo, blir også omtalt. Allerede på skipet på vei til Kongo tar han opp en diskusjon med andre europeere, som mener at afrikanere ikke er mennesker. Sjöblom, derimot, hevder at de er det. Spesielt mot slutten av hans tid i Kongo kommer det fram hvor opprørt han er over massedrapene og slaveriet.

7. desember 1895 skriver han: “O, om endast den civiliseradevärlden visste, hurusom hundra-, ja tusental mördas, byar ödeleggas och de ännu lefvande infödingarna framsläpa sin tillvaro i det värsta slafveri, för att sålunda utföra detta tvångsarbete, är jag viss om, att den ej skulle befatta sig något med de alster, som frambringas af nämdnda kautschuk, hvilken kan sägas vara doppad i dessa naturbarns tårar og blod samt kostar tusentals lif og egendom samt de lefvandes egendom och frihet». For å holde drapene hemmelig, «tillsägas de utställda vaktposterna at ej såsom förr taga de afhuggna händerna til fristatens station.» I 1895 har folk i Europa begynt å få en anelse om hva som foregår. Men offiserene sier til soldatene at hvis de «innfødte» «ej bringa den angifna kvantiteten kautschuk och lifsmedel, så skjuten dem, men fören ej de afhuggna henderna till mig, som I förr haver gjort”.

Vi kan vel i dag være enige om at det ikke er noe stort framskritt i menneskelighet at man ikke lenger dokumenterer sine drap ved å framlegge de dødes avkuttete hender.

Sjöblom prøver å diskutere med funksjonærene i Leopolds drapsmaskineri. Argumentene hans er de samme hele veien: Alle mennesker er Guds barn og har de rettene som følger med. Terroren er skammelig og uforenlig med ekte sivilisasjon. Siden han er den personen han er, er det likevel innlysende for ham at sann sivilisasjon må bygge på sann kristendom.

Boka ble utgitt på nytt av Svenska baptistsamfundet i 2003. Jeg fant den ikke på bibsok.no. Det fins en kort artikkel om Sjöblom på svensk Wikipedia, og en artikkel med tittelen «Visselblåsaren av Guds nåde» på axess.se. Journalisten Birger Thureson har skrevet en biografi om ham. Se http://www.birgerthureson.se/?page_id=105 – Denne boka fant jeg heller ikke på bibsok eller hos adlibris.

Det ser ut til at Sjöbloms kritikk av Leopold og hans skrekkregime fikk stor oppmerksomhet da den kom ut, både dagboka og foredrag som han holdt i London. Men jeg tror ikke det eksisterer mange eksemplarer Sjöbloms dagbok i Norge i dag – en ekte verstselger.