Mullah Nasruddin var en hyggelig og omgjengelig mann, så han hadde mange venner som han brukte mye tid sammen med, og han satte stor pris på omgangen med dem. Likevel er det ikke umulig at den levende skapningen som stod hans hjerte aller nærmest, var det lille grå eselet hans, som delte livet sitt med ham på eiendommen og i landsbyen der han bodde.

En velkjent særegenhet med mullahen var at han brukte å sitte baklengs på eselet når han red det. Han satt fornøyd og så på eselets rumpe og landskapet som de hadde forlatt, mens eselet gikk sakte og bedagelig i retning det stedet som de faktisk var på vei til den dagen.

Når vennene hans spurte mullahen hvorfor han red på denne underlige måten, forklarte han at de måtte forstå at eselet hans var et meget sta og gjenstridig dyr. – Eselet og jeg er nesten alltid uenige om retningen, innrømmet han. Og jeg er ikke noen egenrådig person, jeg respekterer at eselet mitt har en vilje akkurat som jeg har det selv. Så i omgangen med dette dyret, søker jeg et kompromiss. Ja, kompromisser er faktisk avgjørende for å opprettholde vennskap, tror jeg. – Og når jeg sitter baklengs, får vi begge to oppfylt ønskene våre til en viss grad. Eselet mitt kommer til den plassen det ønsker, mens jeg ser på den plassen jeg ønsket å komme til.