Vår venn, veileder og evige forbilde Mullah Nasruddin var lei seg og frustrert. Hans kjære gamle esel var nemlig sporløst forsvunnet. Sin vane tro gikk han på kafeen for å søke trøst og kanskje til og med møte noen som kunne hjelpe ham med informasjon om hva som var skjedd.

I det innerste hjørnet av kafeen satt det en fremmedkar, og siden han hadde et vennlig utseende, gikk Nasruddin over til ham og spurte om han visste noe om det forsvunne dyret. For han kjente seg sikker på at eselet hans ikke var i nabolaget.

– Ja, jeg så eselet ditt for ikke lenge siden, svarte mannen. – Det var i hjembyen min langt borte, der det hadde tatt seg jobb som dommer.

– Du snakker sant, sa mullah Nasruddin. -Jeg har mange ganger tenkt at eselet mitt kom til å bli dommer en dag, for jeg merket at det ikke brydde seg om å følge med da jeg lærte det opp i filosofiens grunnprinsipper.

Det er uvisst om eselet til Nasruddin senere gikk med på å slutte i denne ærefulle stillingen og bli med mullahen tilbake. Det er like uvisst hva fremmedkaren tenkte om det som hadde skjedd. Kanskje trakk han i sitt stille sinn Nasruddins dyktighet som lærer og filosof i tvil, kanskje tenkte han at folket i hjembyen hans hadde fått den dommeren de fortjente, eller kanskje han ganske enkelt syntes synd på mullah Nasruddin som hadde mistet det kjære eselet sitt. Ikke godt å si.