^{(According to Mullah Nasruddin, the Afghan folklore hero, your opinion about other people does not depend on them, but rather about who you are as a person yourself)}

En dag var Mullah Nasruddin ute og reparerte et gjerde langs eiendommen sin noen hundre skritt utenfor landsbyen. Da kom det en fremmed mann bort til ham og spurte: – Du er kjent med forholdene her i distriktet, ikke sant? Hvordan er menneskene i den neste landsbyen jeg kommer til?

– Tja, jeg vet ikke hva jeg skal si. Men hva synes du forresten om menneskene i vår landsby? spurte Nasruddin.

– Tåpelige, late, uvitende og uforskammete, hvis du absolutt må vite det, sa den fremmede.

– Det blir sannsynligvis det inntrykket du får av folk i den neste landsbyen også, sa mullahen.

Men et par timer senere kom det en ny veifarende forbi og innledet en samtale med mullah Nasruddin. Og pussig nok spurte han også hvordan menneskene i den neste landsbyen var.

– Hva mener du om menneskene i denne landsbyen? spurte  Nasruddin.

– Jeg liker dem! De har vært imøtekommende, vennlige, fredsommelige og gjestfri, svarte den fremmede.

– Du får nok den samme oppfatningen av folk i den neste landsbyen, svarte mullah Nasruddin, før han tok farvel med den hyggelige fremmedkaren

Mullah Nasruddin var en hyggelig og omgjengelig mann, så han hadde mange venner som han brukte mye tid sammen med, og han satte stor pris på omgangen med dem. Likevel er det ikke umulig at den levende skapningen som stod hans hjerte aller nærmest, var det lille grå eselet hans, som delte livet sitt med ham på eiendommen og i landsbyen der han bodde.

En velkjent særegenhet med mullahen var at han brukte å sitte baklengs på eselet når han red det. Han satt fornøyd og så på eselets rumpe og landskapet som de hadde forlatt, mens eselet gikk sakte og bedagelig i retning det stedet som de faktisk var på vei til den dagen.

Når vennene hans spurte mullahen hvorfor han red på denne underlige måten, forklarte han at de måtte forstå at eselet hans var et meget sta og gjenstridig dyr. – Eselet og jeg er nesten alltid uenige om retningen, innrømmet han. Og jeg er ikke noen egenrådig person, jeg respekterer at eselet mitt har en vilje akkurat som jeg har det selv. Så i omgangen med dette dyret, søker jeg et kompromiss. Ja, kompromisser er faktisk avgjørende for å opprettholde vennskap, tror jeg. – Og når jeg sitter baklengs, får vi begge to oppfylt ønskene våre til en viss grad. Eselet mitt kommer til den plassen det ønsker, mens jeg ser på den plassen jeg ønsket å komme til.

Vår alles helt, unikumet Mullah Nasruddin, var en morgen ute og arbeidet, som han kalte det, i hagen sin. Og så kom naboen hans på besøk, men det var en fyr som Nasruddin ikke likte så veldig godt. I dag hadde han et viktig ærend, han lurte nemlig på om Nasruddin kunne tenke seg å låne ham eselet sitt denne dagen.

Men Nasruddin hadde bare dette ene eselet, og han så på det som en kjær venn, og han hadde ikke lyst i det hele tatt til å låne det bort til akkurat denne naboen. Derfor svarte han: -Jeg skulle virkelig gjerne ha lånt bort eselet til deg, men nå forholder det seg slik at broren min allerede har lånt det for å bære hveteavlingen til mølla. Så dessverre er ikke eselet her for øyeblikket.

Naboen var skuffet. Men han tok høflig avskjed med Nasruddin og begynte å gå hjemover igjen.
Men da han hadde gått noen få skritt, hørte han at eselet til Mullah Nasruddin brekte kraftig. Det hadde nemlig stått i bakgården hele tiden. Naboen snudde seg til Nasruddin og sa: -Herr Mullah, jeg trodde at du hadde sagt at eselet ditt ikke var her.

Mullah Nasruddin snudde seg fortørnet mot naboen og sa: -Kjære venn, hvem foretrekker du å tro på? Eselet eller meg?

Og plutselig var naboen i en situasjon som det ikke var lett å komme ut av, for hva skulle han svare? Imidlertid, nå er spørsmålet: Hvem var mest uhøflig av de to? Mullahen som hadde diktet opp en uriktig forklaring, eller naboen som hadde våget å konfrontere ham med at han hadde pyntet på de faktiske forholdene?

Mullah Nasruddin, den afghanske folklorehelten, fikk en gang besøk av en av sine gamle venner, som var veldig bedrøvet fordi en av de gamle onklene hans var død. Han skulle hjelpe til å bære kista, men han var usikker på om det gjaldt noen uskrevne regler i slike saker. Derfor spurte han mullahen forsiktig: På hvilken side av kista er det best å gå etter din mening? Foran eller bak, høyre eller venstre side?

– Det er det samme, velg den siden du ønsker, bare det ikke er innsiden!

Afghansk ordtak

Då ljöd en sång från himmelen, så skön som inga flera;
det var den lilla lärkan grå, så svår att observera

(Birger Sjöberg)

^{(At that moment, a song from the skies was heard, as beautiful as no other;
it was the little grey lark, so difficult to observe)}

^{Kabacalaf is a Somali folklore hero. Here, he is advicing the young man to choose a smart bride rather than a pretty one. From Sheekoxariirooyin soomaaliyeed/Folktales from Somalia, by Axmed Cartan Xaange (Somali spelling) or Ahmed Artan Hanghe.}

Det var en gang to søstre. Den ene var meget vakker, men hun var fryktelig tåpelig. Den andre søstera var stygg, men hun var rådsnar og intelligent. Da de to søstrene var blitt voksne, fikk de besøk av en rik og vakker ung mann som lette etter en brud. Han fikk vite alt om hvordan de to søstrene var og hvilke egenskaper de hadde. Den unge mannen klarte ikke å bestemme seg for hvem av dem han skulle fri til, så han gikk til den kloke, gamle Kabacalaf, og spurte ham:

– Kabacalaf, kan du gi meg et råd om hvem av de to jeg burde gifte meg med?

Og han fortalte den kloke Kabacalaf om hvordan søstrene var.

– Ikke ta en kone på grunn av hennes gode utseende, men velg henne på grunn av hennes fornuft, svarte Kabacalaf. – Men la oss nå gå til disse jentene og be dem om å svare på tre spørsmål, så finner vi ut hvor fornuftige de er,

Dagen etter gikk Kabacalaf og den unge mannen til søstrene, og den kloke mannen ba dem om å svare på disse tre spørsmålene:

1: Hva er den beste madrassen for en mann?

2: Hva er den beste beskyttelsen for en kamel?

3: Hva er den beste sausen til en bolle med hirse?

Den vakre jenta svarte: Mannens madrass er en matte av halm, beskyttelsen for en kamel er et høyt gjerde som den ikke klarer å hoppe over, og sausen til en bolle med hirse er fløte og melk.

Den kloke jenta svarte: Mannens madrass er fred, for en mann som har fred kan sove behagelig hvor som helst. Kamelens beskyttelse er mennesket, for hvis det ikke fins noen til å ta vare på kamelen, går den ikke inn i innhegningen av seg selv. Sausen til en bolle med korn er sult, for en sulten person bryr seg ikke om sausen hvis han kan få et måltid mat.

Den unge mannen valgte den kloke jenta.

Fortellingen om Kabacalaf kommer fra Sheekoxariirooyin soomaaliyeed/Folktales from Somalia av Axmed Cartan Xaange/Ahmed Artan Hanghe.

Mullah Nasruddin og pelskappen
En dag gikk Nasruddin, den legendariske afghanske folkehelten, på fest. Siden han var stygt kledd, ville ikke vertskapet slippe ham inn. Så mullahen sprang hjem, tok på seg den nye dressen sin og pelskappen, og kom tilbake.
Straks kom verten bort, hilste ham velkommen, og førte ham til de øverste setene på et flott dekket festbord. Da maten ble servert, tok Nasruddin suppe på skjeen og ga den til pelskappen sin, og sa:
-Spis, pelskappe! Det er tydelig at det er du som er æresgjesten i dag, ikke jeg!